Stephen Carr – He Who Was ”Surprised by Laughter”

Søndag, 9. mars 2008
Vi kjører opp mot Zombaplatået, tar av mot venstre, og kjører på en humpete landevei inn i noe som ser ut til å være en liten, afrikansk ”village”. Utsikten ut over Zomba og Malawi er fantastisk. Hvor skal vi? Vi skal besøke Stephen Carr, en engelskmann som har vært bosatt i Zomba i 18 år. Men han kan kanskje ikke kalles en engelskmann lenger, da han har tilbrakt mesteparten av livet sitt i Afrika. I 1952 reiste han til Nigeria hvor han tilbrakte to år i læring, for å kunne reise tilbake til Afrika som misjonær for å utdanne afrikanske lærere i jordbruk. I 1954 giftet han seg med sin Anne, en kvinne fra en av Englands fineste og rikeste familier. Hun trosset sin far, og valgte å følge sin mann til Sør-Sudan like etter bryllupet. Begge ønsket de å realisere sine kall som misjonærer.

I Sudan oppdager de begge etter hvert at europeernes måte å drive jorda på, ikke nødvendigvis er det som passer best i det tropiske Afrika. Allikevel skal de altså lære bort sine metoder, og overtale afrikanere til å glemme sine. Mr. Carr og hans kone ønsker ikke å være en del av dette, men vil heller lære hvordan og hvorfor den lokale befolkningen i Sør-Sudan gjør som de gjør. Etter å ha sjokkert både briter og afrikanere med sine planer, flytter de inn i sine egne jordhytter og blir en del av et stammesamfunn.

Vi har kjørt et lite stykke på den humpete landeveien, da en stor, vakker hage med fiskedam, blomster og banantre, og et stort mursteinshus i en noe europeisk stil, dukker opp i enden av en avkjørsel. Her bor Stephen Carr, og vi er invitert hjem til ham.

”Our friends and neighbours at Undukori were certainly extremely short of material possessions, their lives were at times hard and when they were sick they could be painful. The last thing that they were, however, was joyless and miserable. Living in a supportive community, sharing the care of children, unworried about lack of clothes or modern appliances, using conversation, story-telling and a complex game involving the movement of seeds in holes in ground, they filled their leisure hours. Above all they brought to their lives their innate sense of rhythm and song which they used to lighten the burden of many tasks and provide their main entertainment (s. 61).”

Mr. Carr har skrevet en bok kalt ”Surprised by Laughter – Some Good News Out of Africa”. Hanna, Sanna og Torill har rukket å lese hele boka før besøket i dag, og de har knapt snakket om annet mens de leste og i ettertid. Jeg har snart kommet halvveis, og er allerede veldig betatt av både boka, personene og ikke minst pågangsmotet som ligger bak. ”Surprised by Laugther” handler om Anne og Stephen Carr’s liv som misjonærer og bønder i Afrika. I dag fikk vi alle fire hver vår signerte utgave av boka, samt en lang samtale over kaffe og hjemmelagde kaker. Han hadde mye på hjertet, og fortalte villig om alt han hadde opplevd. Han delte også med oss at Malawi virkelig er et av de fattigste landene i verden, og at befolkningstettheten gjør landet unikt i Afrika. Det er det eneste landet i denne regionen med en så stor befolkningstetthet, og samtidig så få måneder med regn i året. Sammenlignet med andre land med den samme befolkingstettheten, blant annet Rwanda, har disse regn hele året, og derfor også muligheten til å dyrke mat ut av jorda hele året. I Malawi lar ikke dette seg gjøre, og befolkningen står stadig ovenfor en risiko for kritisk matmangel.

Mot slutten av møtet fikk vi se bilder fra de tidlige årene i Afrika. Det var spennende å se historiene vi hadde lest om i bilder fra virkeligheten. En siste runde i den store hagen, avsluttet en veldig trivelig formiddag. Ved siden av det store huset, sto ei stor jordhytte. Det var ei slik ei de opprinnelig hadde lyst til å bo i på tomten sin ved Zombaplatået, men briten de søkte om tillatelse for å få bygge, ville ikke akseptere at briter skulle bo i jordhytter. For å få byggetillatelse måtte huset være av et mer ”vestlig” preg, og det har det også blitt. Men Mr. Carr forteller villig hvorfor jordhytter er å foretrekke i det varme Afrika: Med et tykt stråtak, som nesten går ned til bakken, utsettes ikke veggene for stort mye sol, og man kan nyte nattens søvn i en kjølig, behagelig temperatur. ”I imagine that we had the coolest bedroom in the Southern Sudan (s. 44).”