Onsdag, 30. april 2008
Da har den siste kvelden i Malawi kommet. Det er veldig surrealistisk å tenke på at oppholdet nå er så godt som over, og at om noen dager befinner jeg meg i Norge. Det norske livet virker fjernt når man er i et land som Malawi, samtidig er det noe man streber etter og savner deler av hele tiden. Savnet til Malawi vil ikke handle om de materielle godene, men om været, folkene, stemningen, de gode kveldene og de lange morgenene.
I dag kjørte vi med Samson fra Zomba til Lilongwe. Sist vi kjørte samme strekningen var det i nattemørket i februar. Det var en veldig fin biltur med vakker natur og et utrolig stort folkeliv langs veiene. Det var mange å si farvel til i Zomba: Mr. Chilambo som er assistent koordinator, og som var sammen med oss hele uka i Mzuzu, vaskedama som har vasket klærne våre i to måneder, bestyrere og vakter ved colleget vi bodde, samt 29 prestestudenter. Noen hadde behov for å si mer farvel enn andre, blant annet småflørterne Torill og prestestudenten Dr. Jones. Det var trist å reise, men litt godt å få gjort unna alle ha det bra-seansene. Nå venter alt og alle hjemme i Norge. Det blir godt å komme hjem, men etter noen dager hadde jeg nok ikke takket nei til en flybillett tilbake til livet vårt i Malawi. Jeg har vært her med ei fantastisk gruppe. Vi har ledd så mye sammen, og internhumoren er virkelig på topp til en hver tid. ”Spray Blond” har gjort Hanna og meg blondere, mens Torill mobbes med millimetermannen som rekker henne opp til haka. Sanna er den som alle andre afrikanske sjarmører vil ha, men ingen har klart å få henne på kroken. Likevel liker flørte-Sanna ”å gjøre det som forventes av henne”…
I morgen flyr vi fra Lilongwe til Johannesburg, og videre til Frankfurt hvor vi vil være fremme i morgentimene på fredag. Fra Frankfurt går det ett i ett til Oslo og til Trondheim, hvor vi etter planen skal lande i 1 tida. Vi har mindre enn to timer på hver flyplass, og må nok løpe for å være sikker på å rekke alle fly. Håper virkelig at flyet til Johannesburg er i rute, for rekker vi flyet til Frankfurt, kommer vi oss nok til Norge og Trondheim i løpet av fredagen. Gleder meg til å se alle kjente og kjære igjen.
torsdag 1. mai 2008
I Afrika vokser julestjerner på trær
Torsdag, 24. april 2008
I nesten tre måneder har jeg vært i Malawi, og nå nærmer hjemreisen seg med raske skritt. Om akkurat ei uke er vi i Lilongwe, og begynner å gjøre oss klare til å reise til flyplassen. I 2 tida den 1. mai forlater vi Malawi, og skal etter planen være tilbake i Trondheim omtrent ett døgn senere.
Rasjonering
Jeg har både opplevd og lært utrolig mye de siste månedene, men jeg tror ikke alt vil synke inn før jeg har vært hjemme en stund. Det blir rart å komme tilbake til en norsk hverdag. I innhold vil den på mange måter være den samme, med skole og studier som hovedfokus, men med forskjellige kullisser og muligheter. Det å løpe ned på butikken rundt hjørnet når det er noe en mangler, og finne det store, rike utvalget der man kan velge og vrake, er ett eksempel. Etter hvert som vi har blitt bedre kjent med byen Zomba, har vi også fått tak i stadig mer av produkter vi har savnet, eller i det minste gode erstatninger. De varene som vi har savnet mest er truseinnlegg og salt. Jeg hadde aldri trodd at salt ville være mangelvaren i Afrika, men her i Zomba har det ikke vært til å oppdrive de siste to månedene. Vi har lett i alle store og små butikker, men det finnes ingen steder. Derfor har vi fått erfare livet med rasjonering på salt.
Kuriositeter og kulturkollisjon
Her i Malawi har det den siste tiden blomstret av røde julestjerner i trær rundt omkring. Ikke visste jeg at julestjernen egentlig vokser på et tre, mens vi i Norge oppvarter den som en potteplante i juletider. I Malawi blomster den ikke før i april, og bringer over hodet ingen assosiasjoner til jul.
Menn som leier hverandre i hånda er et mer normalt syn her, enn hjemme i Norge. Et bilde jeg aldri vil glemme, er den uniformerte politimannen som vandrer rundt hånd i hånd med en annen mann i sivil – midt på lyse dagen. Av og til kan man observere rekker med menn som går gjennom byen og holder hverandre i hendene. To og to, tre eller fire sammen. Man kan observere det i byen, på colleget eller her vi bor på den teologiske campusen. Det er et utrolig fascinerende syn, spesielt i et land der homofili er et tabu. Men så har det heller ingenting med homofili å gjøre, jeg tror ikke en gang at tanken har slått dem. Her er det å leie hverandre i hånda, et tegn på vennskap. To kompiser som vandrer sammen, side om side, viser på denne måten at de holder sammen. Med norske erfaringer, der man stort sett aldri opplever at voksne menn holder hverandres hender, tar jeg meg i å se en ekstra gang og synes at det ser litt merkelig ut.
Det å se, men ikke stirre er til tider en vanskelig kombinasjon, i alle fall når nysgjerrigheten jobber maks med å dra blikket over på det interessante objektet. Verst er det vel når det er ett spesielt menneske interessen vokser mot. Man vil ikke stirre, men likevel observere – kombinasjonen er en utfordring. At folk som er albino er et nærmest vanlig syn i afrikanske land ble jeg ikke klar over før forkurset i Volda i januar. Hittil har vi støtt på et godt antall med denne sykdommen: de har afrikanske trekk når det gjelder nese og hår, men er likevel kritthvite i huden og håret. De setter sitt særpreg på det vanlige folkelivet, og vi norske blir fascinert på en måte vi føler ikke er helt på moralens side. Utfordringen blir derfor å begrense fascinasjonen samtidig som et stjålet blikk tilfredsstiller den sultne nysgjerrigheten.
“How are you? I am fine, thank you. How are you?” Slik hilser alle i Malawi. Vi har også blitt vandt til denne høflighetsfrasen, selv om det i begynnelsen føltes veldig unaturlig å si denne frasen i begynnelsen. Jeg følte meg utrolig dum der jeg gikk på rekke etter de andre og spurte om og svarte på akkurat det samme som de foran meg. Når en av oss hadde spurt om den vi møtte hadde det bra, var det for meg veldig unaturlig å spørre samme person om akkurat det samme. Men sånn gjør man det her, og det er en naturlig del av kulturen. Etter å ha vendt meg til det, kommer frasen av seg selv også fra meg. Vi har også blitt utfordret til å lære frasen på Chicheva som er det vanligste nasjonalspråket i Malawi: ”Muli bwanji? Ndili bwino, kaya inu? Ndili bwino.” Nå mot slutten av oppholdet har vi erfart at det selvfølgelig også er forskjellige måter for hilsning på morgenen, ettermiddagen og kvelden. Jeg henger ikke helt med på alle dem, men prøver så godt jeg kan å svare riktig når noen spør. For alle spør. Mannen på gata man aldri før har sett, dama som selger bananer, studenten du har støtt på en gang tidligere, sjefen over alle sjefer på colleget. Dette er malawiernes måte å hilse på, samt en fin innledning til en samtale. Det blir spennende å se om vi fire begynner å interessere oss i livet til kassadama på Rema eller Rimi når vi kommer hjem. For nå etter tre måneder begynner hilsningen å bli en vane, den kommer uten at jeg tenker meg om. Ny vane, vond å vende? Det gjenstår å se.
Hekta på stoff…
Malawi har gjort oss alle hekta på stoff. For som Hanna sa til vår pakistanske dealer på et hjørne i byen: ”We are all addicted to drugs”. Dette var riktignok en nokså fri oversettelse fra det norske ordet stoff, og Hanna tok seg raskt inn igjen og forklarte at hun mente ”addicted to fabrics”. Om den pakistanske stoffselgeren skjønte sammenhengen mellom de to ordene, er heller usikkert. Man får kjøpt utrolig mange flotte stoffer i Afrika, og Malawi er intet unntak. Zomba by kryr av skreddere – de sitter utenfor hver eneste butikk, og krever ikke stort mer enn 20 kroner for å sy et skjørt. Er det da rart at norske jenter tar litt av? Vi har laget en del skjørt, kjoler og topper. Nok til at vi må bekymre oss litt for overvekt på flyet hjem. Det har vært mye frem og tilbake før vi fant skreddere som virkelig fikk til det vi ba dem om, men egentlig så har det også vært litt gøy. Utfordringen er å begrense seg, for når vi er fire til sammen er det lett å jage opp hverandre. Torill var for eksempel veldig stolt over at hun nå var ferdig med alt hun skulle få lagd, da det plutselig ble tre skjørt til.
The L- (and R-) Words
Det malawiske flagget har fargene “black, gleen and led”. Dette skrev en malawisk elev i brevet til en norsk brevvenn. Afrikanere flest bytter mellom L og R i ord. ”Shop-Rite” blir ”Shop-Lite” (Light), ”hallo” blir ”harro” og ”election” kan fort bli ”erection”. Ikke alltid like heldig, men alltid like sjarmerende. Når de høyt utdannede professorene begynner bytte på lydene, kan man ikke gjøre annet enn å smile. I går besøkte vi en av de malawiske studentene som dro til Norge gjennom samme utvekslingsprogram i fjor. Han heter Steve, og jobber nå som lærer ved en av de beste secondary skolene i landet. Vi fikk observere han i en time, hvor han underviste i historie om rennesansen. Jeg synes han er en veldig god lærer som virkelig oppnår kontakt med elevene, men det var vanskelig å holde seg når jeg begynte legge merke til alle l- og r-feilene han hadde. Han snakket blant annet om ”Lom” i Italia. Elevene merker det ikke, da de fleste av dem antagelig har den samme talefeilen. Her på teologi colleget har vi blitt kjent med en som heter Erriot. Først for noen dager siden oppdaget vi at han skriver navnet ”Elliot”. L- og r-ordene og feilene er altså å finne overalt.
Utfordringer med å være hvit i Malawi
Som hvitt menneske i Malawi forventer alle at man har penger. De som har lite ser store muligheter i oss, og vet å spille på vår samvittighet. Selgerne er kanskje de verste. De kommer gang til gang til leiligheten der vi bor og prøver å prakke på oss både det ene og det andre. En sjelden gang kommer de med noe vi faktisk har litt lyst på, men de gangene vi har kjøpt noe, har det vært mest på grunn av sympati. Det er også mange tiggere, da for det meste mennesker med en eller annen form for handikap. De presser ikke like mye på som selgerne, men er mer fornøyde med det lille de får, eventuelt ikke får. Har vi ingenting å gi akkurat da, går de bare videre til neste og håper på det beste. Når det gjelder kategorien tiggere er det nok verst når barn kommer tiggende. Mange kan kun frasen ”give me money” på engelsk, og er det de sier når de møter en hvit person. Mange foreldre sitter i bakgrunnen, og venter på byttet som barna samler inn. I situasjoner hvor vi møter tiggende barn, har vi forsøkt ikke å gi. Sanna er veldig flink når det gjelder å kommunisere med disse barna. Hun spør dem alltid hvorfor de ikke er på skolen nå som det er skoletid. Vi andre tre har forsøkt og lært, og håper barna oppmuntres til skolegang heller enn tigging, eller at foreldrene i det minste forstår at det er større midler å hente i å sende barna på skole.
Små snacks…
Mandag, 28. april
Tiden her i Malawi er straks omme, og dagene ser ut til å fly fra oss alle. Vi har forsøkt å treffe alle kjente og ukjente de siste dagene, samtidig som alt skal pakkes og gjøres klart. For å unngå overvekt på flyet hjem sendte vi akkurat en pakke hjem med posten. I følge skjemaet vil den være i Norge i september.
I kveld skal vi ut og spise sammen med Kristin som er norsk og har bodd her i Zomba i over ett år. Hun er her også på utveksling gjennom Fredskorpset, og skal ikke hjem før i juli. Vi har hatt en del med henne å gjøre, og det har vært fint å ha ei norsk venninne med litt mer erfaring fra Malawi enn oss selv.
Hannas lille hjørne
Ellers har jeg, Hanna, fått æren av å synge siste vers på denne visa. Som dere sikkert har forstått gjennom Åshilds spennende logg, har vi opplevd utrolig mye og er takknemlig for å ha fått muligheten til å bli kjent med landet Malawi (som jeg ikke visste eksisterte før jeg hørte om denne utvekslingen). Som gruppe har vi hatt våre ups- and downs som normalt er, men stort sett vil jeg si vi har vært flinke til å finne det komiske i en hver situasjon og le litt av hverandre. Vi har ledd av (Nerde-) Sanna som tar på seg lærerrollen både i tid og i utide, og av Torill som har blitt litt mer enn bare sjarmert av en av presteguttene (som går under de interne kodenavnene doktoren eller millimetermannen). Åshild er et kapittel for seg selv, med sitt ytre ynde og likevel sine slående frekke, og til tider langt ute på kanten, kommentarer. Hvem skulle tro at noe så frekt kunne bo i noe så søtt? Dessuten er hun kanskje den beste av oss til å prute... Åshild smiler bare fint og sier: ”I think I will have it for 150”, og selgerne lar seg sjarmere, lite anende om at det bare er et skittent knep. Jeg må også advare at det er en betydelig blondere Åshild som ankommer Norge på fredag. Dette er dessverre også tilfelle med meg selv…
Som avslutning ønsker jeg bare kort å nevne at vi har gjennomgått en rekke stormer, noen verre enn andre, og har akkurat kommet ut fra det fryktelige uværet Oluf.
I nesten tre måneder har jeg vært i Malawi, og nå nærmer hjemreisen seg med raske skritt. Om akkurat ei uke er vi i Lilongwe, og begynner å gjøre oss klare til å reise til flyplassen. I 2 tida den 1. mai forlater vi Malawi, og skal etter planen være tilbake i Trondheim omtrent ett døgn senere.
Rasjonering
Jeg har både opplevd og lært utrolig mye de siste månedene, men jeg tror ikke alt vil synke inn før jeg har vært hjemme en stund. Det blir rart å komme tilbake til en norsk hverdag. I innhold vil den på mange måter være den samme, med skole og studier som hovedfokus, men med forskjellige kullisser og muligheter. Det å løpe ned på butikken rundt hjørnet når det er noe en mangler, og finne det store, rike utvalget der man kan velge og vrake, er ett eksempel. Etter hvert som vi har blitt bedre kjent med byen Zomba, har vi også fått tak i stadig mer av produkter vi har savnet, eller i det minste gode erstatninger. De varene som vi har savnet mest er truseinnlegg og salt. Jeg hadde aldri trodd at salt ville være mangelvaren i Afrika, men her i Zomba har det ikke vært til å oppdrive de siste to månedene. Vi har lett i alle store og små butikker, men det finnes ingen steder. Derfor har vi fått erfare livet med rasjonering på salt.
Kuriositeter og kulturkollisjon
Her i Malawi har det den siste tiden blomstret av røde julestjerner i trær rundt omkring. Ikke visste jeg at julestjernen egentlig vokser på et tre, mens vi i Norge oppvarter den som en potteplante i juletider. I Malawi blomster den ikke før i april, og bringer over hodet ingen assosiasjoner til jul.
Menn som leier hverandre i hånda er et mer normalt syn her, enn hjemme i Norge. Et bilde jeg aldri vil glemme, er den uniformerte politimannen som vandrer rundt hånd i hånd med en annen mann i sivil – midt på lyse dagen. Av og til kan man observere rekker med menn som går gjennom byen og holder hverandre i hendene. To og to, tre eller fire sammen. Man kan observere det i byen, på colleget eller her vi bor på den teologiske campusen. Det er et utrolig fascinerende syn, spesielt i et land der homofili er et tabu. Men så har det heller ingenting med homofili å gjøre, jeg tror ikke en gang at tanken har slått dem. Her er det å leie hverandre i hånda, et tegn på vennskap. To kompiser som vandrer sammen, side om side, viser på denne måten at de holder sammen. Med norske erfaringer, der man stort sett aldri opplever at voksne menn holder hverandres hender, tar jeg meg i å se en ekstra gang og synes at det ser litt merkelig ut.
Det å se, men ikke stirre er til tider en vanskelig kombinasjon, i alle fall når nysgjerrigheten jobber maks med å dra blikket over på det interessante objektet. Verst er det vel når det er ett spesielt menneske interessen vokser mot. Man vil ikke stirre, men likevel observere – kombinasjonen er en utfordring. At folk som er albino er et nærmest vanlig syn i afrikanske land ble jeg ikke klar over før forkurset i Volda i januar. Hittil har vi støtt på et godt antall med denne sykdommen: de har afrikanske trekk når det gjelder nese og hår, men er likevel kritthvite i huden og håret. De setter sitt særpreg på det vanlige folkelivet, og vi norske blir fascinert på en måte vi føler ikke er helt på moralens side. Utfordringen blir derfor å begrense fascinasjonen samtidig som et stjålet blikk tilfredsstiller den sultne nysgjerrigheten.
“How are you? I am fine, thank you. How are you?” Slik hilser alle i Malawi. Vi har også blitt vandt til denne høflighetsfrasen, selv om det i begynnelsen føltes veldig unaturlig å si denne frasen i begynnelsen. Jeg følte meg utrolig dum der jeg gikk på rekke etter de andre og spurte om og svarte på akkurat det samme som de foran meg. Når en av oss hadde spurt om den vi møtte hadde det bra, var det for meg veldig unaturlig å spørre samme person om akkurat det samme. Men sånn gjør man det her, og det er en naturlig del av kulturen. Etter å ha vendt meg til det, kommer frasen av seg selv også fra meg. Vi har også blitt utfordret til å lære frasen på Chicheva som er det vanligste nasjonalspråket i Malawi: ”Muli bwanji? Ndili bwino, kaya inu? Ndili bwino.” Nå mot slutten av oppholdet har vi erfart at det selvfølgelig også er forskjellige måter for hilsning på morgenen, ettermiddagen og kvelden. Jeg henger ikke helt med på alle dem, men prøver så godt jeg kan å svare riktig når noen spør. For alle spør. Mannen på gata man aldri før har sett, dama som selger bananer, studenten du har støtt på en gang tidligere, sjefen over alle sjefer på colleget. Dette er malawiernes måte å hilse på, samt en fin innledning til en samtale. Det blir spennende å se om vi fire begynner å interessere oss i livet til kassadama på Rema eller Rimi når vi kommer hjem. For nå etter tre måneder begynner hilsningen å bli en vane, den kommer uten at jeg tenker meg om. Ny vane, vond å vende? Det gjenstår å se.
Hekta på stoff…
Malawi har gjort oss alle hekta på stoff. For som Hanna sa til vår pakistanske dealer på et hjørne i byen: ”We are all addicted to drugs”. Dette var riktignok en nokså fri oversettelse fra det norske ordet stoff, og Hanna tok seg raskt inn igjen og forklarte at hun mente ”addicted to fabrics”. Om den pakistanske stoffselgeren skjønte sammenhengen mellom de to ordene, er heller usikkert. Man får kjøpt utrolig mange flotte stoffer i Afrika, og Malawi er intet unntak. Zomba by kryr av skreddere – de sitter utenfor hver eneste butikk, og krever ikke stort mer enn 20 kroner for å sy et skjørt. Er det da rart at norske jenter tar litt av? Vi har laget en del skjørt, kjoler og topper. Nok til at vi må bekymre oss litt for overvekt på flyet hjem. Det har vært mye frem og tilbake før vi fant skreddere som virkelig fikk til det vi ba dem om, men egentlig så har det også vært litt gøy. Utfordringen er å begrense seg, for når vi er fire til sammen er det lett å jage opp hverandre. Torill var for eksempel veldig stolt over at hun nå var ferdig med alt hun skulle få lagd, da det plutselig ble tre skjørt til.
The L- (and R-) Words
Det malawiske flagget har fargene “black, gleen and led”. Dette skrev en malawisk elev i brevet til en norsk brevvenn. Afrikanere flest bytter mellom L og R i ord. ”Shop-Rite” blir ”Shop-Lite” (Light), ”hallo” blir ”harro” og ”election” kan fort bli ”erection”. Ikke alltid like heldig, men alltid like sjarmerende. Når de høyt utdannede professorene begynner bytte på lydene, kan man ikke gjøre annet enn å smile. I går besøkte vi en av de malawiske studentene som dro til Norge gjennom samme utvekslingsprogram i fjor. Han heter Steve, og jobber nå som lærer ved en av de beste secondary skolene i landet. Vi fikk observere han i en time, hvor han underviste i historie om rennesansen. Jeg synes han er en veldig god lærer som virkelig oppnår kontakt med elevene, men det var vanskelig å holde seg når jeg begynte legge merke til alle l- og r-feilene han hadde. Han snakket blant annet om ”Lom” i Italia. Elevene merker det ikke, da de fleste av dem antagelig har den samme talefeilen. Her på teologi colleget har vi blitt kjent med en som heter Erriot. Først for noen dager siden oppdaget vi at han skriver navnet ”Elliot”. L- og r-ordene og feilene er altså å finne overalt.
Utfordringer med å være hvit i Malawi
Som hvitt menneske i Malawi forventer alle at man har penger. De som har lite ser store muligheter i oss, og vet å spille på vår samvittighet. Selgerne er kanskje de verste. De kommer gang til gang til leiligheten der vi bor og prøver å prakke på oss både det ene og det andre. En sjelden gang kommer de med noe vi faktisk har litt lyst på, men de gangene vi har kjøpt noe, har det vært mest på grunn av sympati. Det er også mange tiggere, da for det meste mennesker med en eller annen form for handikap. De presser ikke like mye på som selgerne, men er mer fornøyde med det lille de får, eventuelt ikke får. Har vi ingenting å gi akkurat da, går de bare videre til neste og håper på det beste. Når det gjelder kategorien tiggere er det nok verst når barn kommer tiggende. Mange kan kun frasen ”give me money” på engelsk, og er det de sier når de møter en hvit person. Mange foreldre sitter i bakgrunnen, og venter på byttet som barna samler inn. I situasjoner hvor vi møter tiggende barn, har vi forsøkt ikke å gi. Sanna er veldig flink når det gjelder å kommunisere med disse barna. Hun spør dem alltid hvorfor de ikke er på skolen nå som det er skoletid. Vi andre tre har forsøkt og lært, og håper barna oppmuntres til skolegang heller enn tigging, eller at foreldrene i det minste forstår at det er større midler å hente i å sende barna på skole.
Små snacks…
Mandag, 28. april
Tiden her i Malawi er straks omme, og dagene ser ut til å fly fra oss alle. Vi har forsøkt å treffe alle kjente og ukjente de siste dagene, samtidig som alt skal pakkes og gjøres klart. For å unngå overvekt på flyet hjem sendte vi akkurat en pakke hjem med posten. I følge skjemaet vil den være i Norge i september.
I kveld skal vi ut og spise sammen med Kristin som er norsk og har bodd her i Zomba i over ett år. Hun er her også på utveksling gjennom Fredskorpset, og skal ikke hjem før i juli. Vi har hatt en del med henne å gjøre, og det har vært fint å ha ei norsk venninne med litt mer erfaring fra Malawi enn oss selv.
Hannas lille hjørne
Ellers har jeg, Hanna, fått æren av å synge siste vers på denne visa. Som dere sikkert har forstått gjennom Åshilds spennende logg, har vi opplevd utrolig mye og er takknemlig for å ha fått muligheten til å bli kjent med landet Malawi (som jeg ikke visste eksisterte før jeg hørte om denne utvekslingen). Som gruppe har vi hatt våre ups- and downs som normalt er, men stort sett vil jeg si vi har vært flinke til å finne det komiske i en hver situasjon og le litt av hverandre. Vi har ledd av (Nerde-) Sanna som tar på seg lærerrollen både i tid og i utide, og av Torill som har blitt litt mer enn bare sjarmert av en av presteguttene (som går under de interne kodenavnene doktoren eller millimetermannen). Åshild er et kapittel for seg selv, med sitt ytre ynde og likevel sine slående frekke, og til tider langt ute på kanten, kommentarer. Hvem skulle tro at noe så frekt kunne bo i noe så søtt? Dessuten er hun kanskje den beste av oss til å prute... Åshild smiler bare fint og sier: ”I think I will have it for 150”, og selgerne lar seg sjarmere, lite anende om at det bare er et skittent knep. Jeg må også advare at det er en betydelig blondere Åshild som ankommer Norge på fredag. Dette er dessverre også tilfelle med meg selv…
Som avslutning ønsker jeg bare kort å nevne at vi har gjennomgått en rekke stormer, noen verre enn andre, og har akkurat kommet ut fra det fryktelige uværet Oluf.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
