Home, Sweet Malawi: kulturfrustrasjon i Mosambik

Lørdag, 19. april 2008
Jeg har vært i Mosambik, og det på bekostning av alle nerver man kan oppdrive i nervesystemet. Vi reiste fra Zomba tidlig på morgenen den 9. april, og tok minibusser i 4-5 timer til grensen ved Mulanje i Malawi. Da vi ankom det siste stoppestedet startet transportkaoset som ville henge med oss noen timer. Før jeg hadde kommet meg ut av minibussen, sto allerede flere menn og kjempet om å få bære sekken min, og alle ropte "follow me, follow me!" Jeg skjønte etter hvert at dette var sykkeltaxier, men hadde ingen intensjoner om å sette meg bakpå en sykkel i det kaoset. Jeg måtte dra sekken min ut av hendene til mennene, og be dem "go away", "I want to walk!" To politimenn hadde vært med i samme minibuss som oss den siste biten før grensen, og vi forsto i ettertid at det nok var for å opprette orden i kaoset av sykkeltaxier. Den ene hjalp oss ved å plukke ut fire syklister, og vi forsto etter hvert at turen over til Milange på den andre siden av grensen, var i lengste laget hvis vi skulle gå. Vi hoppet altså bakpå hver vår sykkeltaxi, som førte oss fra den ene passkontrollen til den andre, og så inn til Milange. Jeg tror det er den merkeligste og roligste grenseovergangen jeg noen gang har vært på. Knapt nok noen trailere sto i kø for å krysse grensen, og kun syklister var å se langs veiene. Litt senere på dagen ville vi forstå hvorfor.
Strekningen fra grensa og til Milange var lang når man dekket den på sykkel, og syklistene våre begynte tidlig å kreve betaling i mosambikiske Mett, i stedet for i Malawiske Kwacha som hadde vært avtalen. Vi eide ikke Mett, og ante heller ikke hva kursen lå på. I ettertid tror vi de gjorde dette for å få oss til å veksle svarte penger hos kompisene deres. Heldigvis lot vi oss ikke lure. Slik situasjonen var, kunne vi jo blitt lurt trill rundt, og jeg regner med at mange har gått i fella der tidligere. Selv om syklistene hardnakket hevdet at det ikke fantes noen minibank i Milange, beviste vi dem feil, og fikk både sjekket kursen, samt tatt ut penger. Nå begynte en ny runde med forhandlinger, om hvor mye sykkeltaxiene skulle få - jeg tror ikke de ville spilt fornøyde samme hvor mye de fikk.
Vi skulle videre. Vi ville komme oss raskest mulig ut av Milange, og sette kursen mot Quelimane ved kysten. Nok en gang skulle det vise seg at dette var lettere tenkt enn gjort. Vi fikk tidlig høre at siste minibuss i den retningen hadde gått for dagen, og at vi måtte leie bil eller ta inn på hotell og vente til neste dag. Flere unge menn kom opp til oss og tilbydde seg å kjøre oss for en rimelig pris. Vi vurderte disse ganske seriøst, men heldigvis fikk vi kontakt med en politimann samt andre menn på minibusstasjonen, og forsto etter hvert at de andre ikke var seriøse. Flere av dem luktet også av alkohol, og noen var synlig beruset. En mann som kunne litt engelsk, hjalp oss til å forhandle fram en pris med en mann som eide en minibuss, og som bodde i Quelimane. Han snakket kun portugisisk, men en venn av ham, Pedro, som snakket noe engelsk, ble med på turen. Det ble også to høner, som vaklet fritt rundt på gulvet i bussen. Pedro fortalte oss etter hvert at de fyrene vi først hadde snakket med, var kjeltringer som kjørte turister ut i ingenmannsland, og satte dem igjen der uten bagasje eller penger. Hvem vet, hadde ikke flere av dem luktet alkohol, ville vi kanskje dratt med en av dem. Merkelig nok kunne de jo tilby en veldig mye bedre pris enn den vi endte opp med.
Det er nå jeg kommer til den ene biten av reisen, som spesielt alle mødre sier seg glade for å få vite om i ettertid, når man vet at alt gikk bra. Lite viste vi om at den 4-5 timer lange veien fra Milange til Mocuba, 2 timer fra Quelimane, ikke var asfaltert. Med den lille engelsken Pedro kunne, klarte heller ikke han å kommunisere hvor langt det var. Han sa hele tiden "ten minutes", "half an hour", "soon, soon". Vi skulle altså kjøre over halve reisa på 7-8 timer på en jordvei full av "potholes". Minibussen vi kjørte i var nok heller ikke i perfekt stand, men noe preget av å ha kjørt på lignende veier opptil flere ganger. Uansett hadde bilen vært mer enn grei nok, hadde det ikke vært for at gjennomsnittsfarten lå på 80-100 km/t, og at man ikke praktiserte kjøring på kun en side av veien, men på den siden hvor veien tilsynelatende var finest. Sjåføren kjørte altså litt på begge sider, sving eller oppoverbakke spilte over hodet ingen rolle. Syklister fløy av veien og inn i høygresset, og høner og andre dyr var det mest om å gjøre å treffe - det oppfordret i alle fall til vesentlig større fart. Det var utrolig mange syklister og fotgjengere langs veiene der, som ellers i Afrika, men bilen vår var tydeligvis den som eide veien. Vi møtte også flere biler med samme tenkesett, samt et godt antall svære trailere. Bremsene var heller ikke noe å skryte av, noe vi merket hver gang sjåføren oppdaget svære "potholes" litt for sent. Etter noen intense timer på jordvei, nådde vi den asfalterte hovedveien, en halv time etter at det hadde blitt mørkt. Det var fantastisk å lene seg bak, og nyte den breie, fine, asfalterte veien. Det eneste som ødela gleden noe, var den ene høna som begynte å bli litt vel nærgående, da den hakket Torill på leggen, og la seg til ro rett under setet mitt.
Inntrykkene av landet vi kjørte gjennom var mange. Mosambik var preget av borgerkrig i 17 år, helt frem til 1994, og dette karakteriserte både landskapet og folk vi møtte langs veiene. Mens Malawi i flere tiår ble styrt av en diktator, og hvor ro og orden var stikkord, var Mosambik styrt av det motsatte: kaos i krig. Disse forskjellene var tydelige på folket, hvor vi i Malawi knapt har sett noen misbruke alkohol, mens fulle menn ravet rundt langs landeveien på en øde strekning i Mosambik. Vi så også flere store, tidligere fornemme murbygninger og murhus, hvor kun veggene sto igjen. Det var tydelig at alle bygninger og hus på et tidspunkt hadde blitt bombet eller brent ned.
Sjåføren og Pedro var i grunn veldig hyggelige, og de var svært hjelpsomme med å finne hotell da vi ankom Quelimane. Vi måtte innom flere hoteller for å finne et med ledige og fine rom. Det første tok vi ikke fordi det var for dyrt, men til slutt endte vi opp med et som faktisk var enda dyrere. Både vi, klærne og sekkene våre var dekket av sandstøv, så alt vi lengtet etter var en fantastisk dusj i et rent og fint bad, og så en god og ren seng. Da vi til slutt kjørte opp til det fantastiske "Villa Nagardas", kunne vi ikke motstå fristelsen. Når man er norsk student, vandt til trange kår i Norge, har man også råd til å unne seg noe ekstra godt i en lite turistinfisert by i Mosambik. Hotellet var nydelig, akkurat det jeg tror vi trengte da, etter å ha sittet med spente nerver i 8 timer.
Neste dag brukte vi på å utforske byen, samt spise god mat. Fredag reiste vi ut til Zalala Beach, en times kjøring fra Quelimane. Vi var så heldige å bli kjørt av eieren av turistbyrået i byen. Han var opprinnelig fra Sveits, men hadde bodd og arbeidet i forskjellige afrikanske land hele sitt voksne liv. Nå hadde han slått seg til ro i Quelimane, og arbeidet for å gjøre området mer attraktivt for turister. Han fortalte at selv om borgerkrigen endte i 1994, hadde ikke arbeidet med å gjenoppbygge landet begynt før etter år 2000. Og sist prioritert her, var sentralregionen, hvor vi da befant oss.
Ved Zalala Beach hadde vi leid et hus, som var et av de eneste alternativene for turister - foreløpig. En god andel komplekser var under bygging, og hadde vi kommet tilbake et år etter ville det nok ha sett annerledes ut. Det fantes ingen dagligvarebutikk, men vi fikk kjøpt noen rundstykker fra den ene av de to sjømatrestaurantene, og bananer av noen lokale selgere. Bananburger ble altså vår frokost de neste to dagene. Ellers spiste jeg fantastiske rekemiddager ved restaurantene. Utvalget var ikke det store, menyen besto av fisk eller reker, og til forandring kylling i ny og ne.
Hele lørdag tilbrakte vi på stranda. Den var stor og bred, og vi hadde den nesten helt for oss selv. Foruten noen barn som til tider satte seg ned rett ved siden av oss, med håp om å få penger, hadde vi ikke mye kontakt med andre på stranda. Vi skilte oss nok litt ut der vi lå og slikket sol, for afrikanerne som var i vannet og badet forsto nok ikke helt nytten av å legge seg ned midt i solsteiken og svette.
Søndag var dagen vi skulle reise hjem til Zomba, og planen var å starte tidlig, helst klokka 7. Noe skeptiske, men uten andre muligheter, hadde vi avtalt å bli kjørt samme vei tilbake av Pedro og hans venn med minibuss. Vi skulle bli hentet 7, og var ferdig pakket og klar til avgang da. Timene gikk, og det eneste vi hørte fra skyssen, var noen telefoner der Pedro sa de ville være der om 5 minutter, 15 minutter, eller nå straks. Klokka ble 10 før de var der, da i en gammel Izuzu. Minibussen hadde tydeligvis ikke tålt veiene ut til Zalala, og de hadde vært nødt til å få tak i ny bil. Vi var i grunn glade for å slippe den vinglete minibussen, og godtok unnskyldningen. Sanna hoppet inn i passasjersetet fremme, vi andre tre i baksetet, mens Pedro satt på lasteplanet som den ekte afrikaner han var.
Vi kom ikke lenger enn til Quelimane den dagen. Sjåføren satte oss og Pedro av ved en uterestaurant, og bad oss vente der i 10 minutter mens han hentet minibussen på verkstedet. Vi var allerede ganske langt nede etter å ha innsett at håpet om å slippe kjøre minibuss, var ute. Timene gikk, og sjåføren og minibussen var ikke å se. Pedro sa hele tiden "5 minutes, 5 minutes", men vi forsto etter hvert at fem minutter i "african time", raskt blir til 7 timer. Vi ventet på dem fra 7 til 10, og vi ventet igjen fra 11 til 15 - hele tiden med å kikke over skulderen for å se om bilen kommer. Stemningen og humøret bar tydelig preg av dette, da vi endelig i 3-tida bestemte oss for å utsette hjemreisen til dagen etter. Etter å ha tatt avgjørelsen, og endelig ha tatt tilbake kontrollen over tiden vår, ble dagen og humøret mye bedre. Vi gav Pedro et ultimatum: "Møt opp med bil før 7 i morgen tidlig, eller vi finner annen skyss". Vi tok inn på et nytt hotell, og avsluttet dagen med deilig steinovnspizza og sjokolademousse på restaurant, og amerikansk b-film på hotellrommet. Neste dag skulle det vise seg at Pedro ikke skuffet når han ble stilt ovenfor et ultimatum. At vi fikk teste tålmodigheten vår ytterligere var vi derimot ikke forberedt på.
Vi var på vei, og det i en nyere Izuzu enn dagen før. Alt så lovende ut. Etter å ha somlet med dieselfylling og bagasjehenting i Quelimane, satte vi kursen mot Mocuba. Speedometeret nådde vel godt over 140 km/t, og kun de i forsetet hadde bilbelte. Ingen bilbeltekontroll å spore langs afrikanske veier. Vi plukket stadig vekk opp nye passasjerer som hoppet opp på lasteplanet, og vi var vel i grunn ganske glade for at vi i det minste satt på hvert vårt sete inni bilen. Mocuba ble noe uventet neste stopp. Clutchen i bilen fusket, og bilen måtte på verksted. Vi ble lovt at det ville ta maks en halv time, men vi forlot ikke Mocuba før to timer senere - lettere sinte og irriterte. Man kødder ikke med tiden til nordmenn to dager på rad! Kulturforskjeller er kulturforskjeller, men nordmenn er og blir nordmenn, og vi måtte komme oss hjem den dagen. Det virket ikke som Pedro forsto at vi hadde en lang reise etter å ha kommet til grensa også. Men han merket nok at vi var ganske så irriterte da tiden begynte å tikke over den halve timen. Den største byrden ble lagt på Hanna, som snakker spansk, og derfor var i best stand til å kommunisere med portugisisktalende Pedro.
Enden på reisen er at vi kom oss hjem til Malawi og Zomba, og kunne legge oss til å sove i vår egen seng. Men det var en lang og fartsfylt tur, og vi føler nok at det kanskje var med livet som innsats. Det var utrolig godt å komme tilbake til Malawi. Selv om veiene her omtales som svært dårlige, ville vi den dagen ha beskrevet dem som fantastiske. Til og med de slitte, masete minibussene føltes som en drøm. Folket snakket og forsto engelsk, myntenheten og prisene var kjente, utrykkene og hilsemåtene forsto vi - det var som å komme hjem. Vi måtte til et annet land for å forstå hvor glade vi har blitt i Malawi og de vennlige folkene her, og for å forstå hvor mye vi vil savne landet og livet her når vi nå snart reiser hjem…