Fredag, 4. april 2008
Gruppa har lenge følt at vi kun har fått oppleve hvordan det er å bo i en afrikansk by. Vi følte vi hadde sett og opplevd mye afrikansk rikdom, sett store hus, og spist hjemmelaget mat tilberedt i et kjøkken med innlagt vann og strøm. I Malawi lever 90 prosent av befolkningen på landsbygda, og mange av de som i dag lever i byene vokste opp i en landsby. Malawiere på landbygda må vel kunne kalles de virkelige malawiere. Det vil vel ikke bli riktig å være hele tre måneder i et land og kun møte 10 prosent av befolkningen. Da vi ytret dette for Samson ble han svært ivrig, og ordnet det slik at vi kunne tilbringe en dag sammen med en familie i en malawisk landsby. Vi skulle delta i alt arbeid, og få innsikt i hva det virkelig betyr å leve i Malawi.
Det var i går, torsdag vi dro ut dit. Samson hadde vært i landsbyen noen dager tidligere for å forhøre seg om de var villige til å ta i mot oss, samt sette premissene for besøket. Han fortalte oss at han hadde blitt svært godt mottatt, og at de var villige til å ta i mot oss på dagen om vi ville. Dette var en landsby som lå en god kjøretur unna Zomba, og vel en halvtimes kjøring fra hovedveien og på grusvei. Samson hadde ønsket å finne en landsby som ikke var vandt til å ha besøk, og som derfor var minst mulig påvirket av livet utenfor fra før.
Landsbyen vi skulle til besto av et samfunn med rundt 500 voksne mennesker og desto flere barn. De fleste var muslimske, noe som kom overraskende på oss, men som vi ikke merket stort av. Jeg tror det som gjorde det mest annerledes var at vi ikke måtte be bordbønn før måltidet, og det har vi norske ofte en tendens til å glemme i iveren etter å vise eller late som vi liker maten. Det var altså kanskje like greit at familien vi besøkte ikke praktiserte dette.
Vi begynte dagen med å hilse på høvdingen i landsbyen og hans kone. Her delte vi ut noen gaver, samt takket for at vi hadde fått lov til å komme. Høvdingen var en gammel mann med slitte klær, og bodde i et koselig lite murhus. Da vi spurte om å få ta bilder av ham og kona, spratt han opp og sa at da måtte de skifte klær først. Etter en liten stund kom de begge to ut igjen, i finstasen. Han i en blå, slitt bleser med hull, og hun i en penere, afrikansk drakt. De satte seg oppstilt på to stoler foran huset. Settingen og uttrykket de hadde i ansiktet minnet om bilder av gårdsfolk i Norge i gamle dager.
Vi delte gruppa i to, slik at Hanna og jeg var med en familie, mens Sanna og Torill med en annen. Hanna og jeg havnet hos en familie med hele ni barn – syv jenter og to gutter. Men de fleste var voksne og hadde flyttet i eget hus med mann og barn. To jenter bodde ennå hjemme: Shamiso på 13 år og attpåklatten Shaireene på 3 år. Det var de to og kusina Veronica på 22 år, som vi tilbrakte dagen sammen med, da de resterende kvinnene i familien var ute i åkeren og høstet mais. Alle de voksne barna i familien bodde i landsbyen, og vi fikk stadig hilse på flere av søstrene til både Shamiso og Veronica. Den store familien var en del av en enda større familie, og alle var velkomne til å stikke innom, noe de også gjorde titt og ofte. Det var tydelig at her kjente alle hverandre.
Da vi først kom til huset ble vi servert en blanding av ris og bønner, som vi spiste ute på trammen foran huset. Etterpå begynte vi arbeidsdagen med å dele jordnøtter og plukke ut nøttene på innsiden. Vi skulle lage peanøtter. Vi fikk etter hvert inn teknikken, og delte dem like fint, om ikke like fort, som Shamiso og Veronica. Da alle var ferdig rensket, gikk vi inn i ”kjøkkenet”, som var et lite hus ved siden av hovedhuset, som besto kun av noen få kasseroller og et bål som brant i hjørnet. Nå skulle vi riste nøttene over bålet og så blande dem i salt vann. De ble utrolig gode, faktisk bedre enn salte peanøtter i pose, synes i alle fall jeg. Likte den lille bismaken av brente nøtter – det smakte hjemmelaget.
Vannhenting var det neste som sto på programmet. Alle hadde hver sin bøtte, og de gav de to minste til Hanna og meg. Vi gikk rundt 500 meter for å komme til ei vannpumpe midt i landsbyen. Lille Shaireene hadde tydeligvis vært med på dette før, og var svært ivrig i å vise oss hvordan man pumpet opp vann. Mens vi var der kom flere til, og det var tydelig at vannhullet var et sosialt sted, hvor kvinnene møttes hver dag. Fordi å hente vann er en kvinnes jobb. Det må gjøres hver dag, og er en av deres viktigste oppgaver. Det er også tungt arbeid, og etter å ha vært med på det har jeg full forståelse for hvorfor kvinner i Afrika begynte å bære lasten på hodet. Også vannbøttene skulle på hodet. Hanna fikk den minste, og jeg den nest minste. Den største bøtta rommet vel kanskje 20 liter, og Veronica fikk den på hodet uten problem. Min bøtte var alt for tung for mitt hode, men det å dra den med seg etter hendene var heller ikke det letteste. Jeg fikk bytte med Hanna etter hvert, og bar faktisk vann på hodet – det var tungt og vondt, men det gikk.
Hanen vi skulle spise til middag ankom levende, men det varte ikke lenge. Så fort hodet var kappet, helte vi kokende vann i en balje og begynte å plukke av fjærene. De var myke, og det var mer behagelig å være en del av det enn det har vært å stå og se på tidligere. Etter at hanen var ribbet, skulle restene svis av over ilden i kjøkkenet. Den ble så rensket for innvoller og delt i mindre biter. Det meste havnet i gryta: kropp, hode, føtter, lever og hjerte. Over kjøkkenbålet ble den stekt i olje, og tilsatt løk, tomat og så mye krydder av Hanna, at ingen av afrikanerne senere likte maten. Vi kokte ris og maten var klar. Hanna og jeg fikk forsyne oss først, og kunne derfor sikre oss de bitene som så mest delikate ut. Hanekjøttet var veldig hardt og seigt. Samson fortalte oss senere at det er fordi ”kylling” (her spiser man ikke hane eller høne, men ”kylling”) på landsbygda ikke får noen kunstige kosttilskudd eller lignende. Det smakte likevel godt, selv om det var mest bein og ikke så mye kjøtt å finne.
Oppvasken var en interessant opplevelse, for som Hanna sa: ”Ej e glad vi ikkje visste ditte før vi spiste!” Bak huset hadde de gravd et lite jordhull, hvor grunnvann kom opp. Dette var ikke spesielt rent, men vannet havnet i tre baljer. Vi fikk en slitt klut og et såpestykke, og oppvasken besto av å gnu inn bestikk og tallerkener i såpe, så skylle i de to siste baljene. Det var helt greit, men jeg tror ikke det er en metode jeg ville ha benyttet selv her i leiligheten eller hjemme i Norge. Det positive er at den var veldig effektiv, da vi ikke brukte stort mer enn fem minutter.
Senere på dagen fikk vi prøve å skille riskorn fra ”bladene” rundt. Dette gjorde de ved å stampe en stokk ned i en hul trestubbe, hvor risen lå i bunnen. Etterpå brukte de vinden til å skille de lette bladene fra den tunge risen, ved å kaste det opp i lufta, slik at bladene fløy med vinden, mens risen falt ned i kurven igjen. Så gjensto en ny omgang med stamping, så kasting osv. Vi fikk også være med på å lage ”Nsima”, som besto i å koke opp vann, røre i maismel, koke opp, og røre i mer mel, osv. Da vi skulle spise dette, sammen med restene av hanen, hadde de fleste kvinnene returnert fra maisåkeren, og det var tydelig at den store attraksjonen var i Shamisos hus. Vi var fire som spiste ute på trammen, mens 23 kvinner og barn satt og så på og fniste. Det var spesielt, og presset for å spise opp desto større. Selvfølgelig havnet stadig mer Nsima på fatene våre etter hvert som vi spiste. Shamiso var til og med så ”hjelpsom” at hun tok min Nsima, og formet den til mindre klumper i hendene sine. Jeg hadde altså ikke så stor grunn til å bruke ”Anti-bac” på egne hender. Til slutt var vi begge så mette, at vi ikke klarte mer. Det vi ikke spiste opp, fikk barna spise opp.
Inntrykkene fra dagen i går er mange, og erfaringen har vært utrolig flott. Jeg skulle nesten ønske at vi kunne ha dratt tilbake nå i ettertid, og kanskje tilbrakt flere netter og dager der. Da ville kanskje nyheten rundt oss også lagt seg, og vi ville sett mer bak ”fasaden” og sluppet publikum til en hver tid. Det var også godt å ha Shaireene der, da hun løste opp stemningen og ble et naturlig midtpunkt. Hun var ei skjønn lita jente, som viste hva hun ville og hva hun kunne. Utrolig veslevoksen og bestemt, og virket også å være midtpunktet i familien.
Livet på landsbygda virker for meg som å dreie seg om mat og det sosiale. Alt man gjør handler om å skaffe eller lage noe som skal spises. Når man er ferdig med et måltid, begynner man forberedelsene for det neste. Kanskje spiser de ikke så mange måltid om dagen som vi gjorde da vi var der, og at det formet dette inntrykket, men de må allikevel jobbe for maten som skal spises neste dag, neste uke og neste år. Inn i mellom alle disse oppgavene, kommer det sosiale. Mens de henter vann, går på markedet, tilbereder måltidene utenfor huset, jobber i åkeren, er de også sosiale. Noen er hele tiden i nærheten. Få er alene om sine oppgaver. Torill sa en gang at mens vi i Norge har alle disse løsningene som skal gjøre livet lettere slik at vi har tid til overs til å være sosial, for eksempel vaskemaskin, er de i Afrika sosiale mens de vasker klærne for hand. Jeg tror det er mye realitet i det.
Den siste timen i landsbygda ble fylt med sang, dansing, latter og ballspill. Samlingen med kvinner og barn sang afrikanske sanger for oss, samt utfordret Hanna til en skikkelig ”rist på rumpa-dans”. Vi sang ”Per Spelmann” og for dem, og lærte dem ”Per Sjuspring”, noe de syntes var utrolig gøy. Vi avsluttet det hele med ”netball”, hvor vi var seks på hvert lag, og det var om å gjøre og holde ballen innenfor laget. De afrikanske kvinnene gav alt, og det var utrolig morsomt. Mora til Shamiso, mor til 9 barn, var overalt, og virkelig i slaget. Ei anna ei hoppet rundt og tok baller, med en baby knyttet fast på ryggen. Noen hadde sko, andre var barføtt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld for å ha tråkket på noens tær. Da vi måtte avslutte spillet, for å møte Samson ved høvdingens hus, var det akkurat da isen virkelig hadde blitt brutt. Var litt surt at det skulle stoppe der. Vi gikk i et stort tog tilbake, kvinnene og alle barna fulgte oss. Det var en utrolig fin dag, definitivt en av de beste her i Malawi. De åpnet hjemmene sine for oss uten å nøle, og lot oss ta del i alt de gjorde gjennom en hel dag. De tok på seg sine fineste klær, og virkelig vartet opp for at vi skulle ha det best mulig. Hvor mange ville gjort det samme i Norge?
Ps. Har faatt god hjelp av Stig til aa fikse paa looken til bloggen. Her er nettet saa tregt at det var umulig aa faa gjort noe. Men naa har det blitt svaert mye bedre. :) Faar ikke lagt ut bilder heller, og synes det er litt kjedelig, men blir nok saa fort vi kommer hjem. Tenk, naa er det mindre enn enn maaned igjen. Helt til slutt vil jeg bare si at naa kan alle skrive kommentarer, og jeg oppfordrer dere derfor til aa gjoere det.
mandag 7. april 2008
Påsketur til Zambia – og to, tre andre land
Loerdag, 29. mars 2008
Jeg har fått en følelse av at dere hjemme i Lierne har hatt ei knallbra påske, med sol, ski, grilling og fest. Jeg får vel bare unne dere såpass, og fortelle at det var jeg som sendte sola. ;) Selv om snøen mangler, er det fullt mulig å feire påske i Afrika. Jeg har hatt det fantastisk på tur, og får vel bare ta det fra begynnelsen.
Vi ankom flyplassen i Blantyre onsdagsformiddag, uten egentlig å vite i hvilket land vi skulle tilbringe natta. Vi krysset alle fingrene for Sør-Afrika, og det så ut til å hjelpe: Air Malawi ville sponse oss med en natt i Johannesburg, og skulle ordne med bestilling av rom. Vi sa vi ville ha et dobbeltrom til Hanna og Håkon, og et rom for tre til oss andre. Da vi ankommer hotellet i Johannesburg viser det seg at vi slett ikke har fått det vi ba om, men fire rom totalt. Hvert av dem hadde to dobbelsenger, walk in-closet, og et stort bad med badekar. Sanna, Torill og jeg fikk altså hvert vårt rom, i størrelse ”alt for stort for oss”. Men etter å ha delt soverom i nesten to måneder, var denne ene natta rett og slett herlig. Ellers må jeg nevne at påspandert middag og frokost smakte fantastisk, og at vi ble hentet og kjørt til og fra på hotellområdet, i små golfbiler. Luksuslivet gav nok litt medsmak.
Neste dag reiser vi som planlagt til Livingstone, Zambia. Vi treffer tilfeldig på to av Namibia-jentene, Sara og Kristin, da vi tar en runde i byen. De bor på backpacker-hotellet, Jollyboys, hvor vi også skulle ha bodd, hadde vi ikke vært for sent ute med å bestille. Litt synd at vi ikke fikk bodd på samme plass, men uansett gøy å være i samme by. Var veldig kjekt å høre hvordan de hadde hatt det, samt dele og sammenligne erfaringer. Allerede neste morgen dro Torill og jeg sammen med Namibia-jentene til Botswana for en to dager
s safari. Hanna, Håkon og Sanna har vært på safari før, og dro heller til Zimbabwe på hestesafari og ”lionwalk” der de gikk sammen med løver.
måltidene var vi ute og kjørte bil, og vi oppsøkte blant annet en død elefant som lå i elvekanten. Den var omgitt av gribber, krokodiller og til og med løver. Løvene lå i skyggen av trærne og ventet på skumringen, når de kunne gi seg løs på elefanten. I mellomtiden prøvde hannen å pare seg med løvinnen, med oss som tilskuere. Vi var også Turledere utrolig heldige, da vi fikk se en leopard påSafarien var topp. Vi begynte i båt opp langs elva, hvor vi så krokodiller, flodhester og mange andre dyr. Etter noen timer ble vi plukket opp av en bil, og ”gameride” sto på programmet. Vi kom utrolig nært innpå mange ville dyr. Natta skulle vi tilbringe i telt inne i nasjonalparken, i en totalt ubeskyttet leir. Hvilke som helst dyr kunne når som helst tråkke inn, og gjøre hva de fant naturlig med de hindringer de møtte. Gjorde ikke spenningen stort mindre det, i hvert fall ikke da mørket begynte å krype innpå. Vi ble også servert fantastisk god mat, snacks, vin og annen drikke. Nede ved elvevannet hadde de tent et leirbål da natta nærmet seg. Mellomn vår sa at de ikke hadde sett det siden oktober, o svært nært hold.g at det var veldig sjeldent å komme så nært innpå. I mange minutter observerte vi den fra 5-10 meters avstand. Utrolig kult.
Da vi ankom leiren for å spise middag og legge oss, passerte vi elefanter bare 50 meter unna leiren. Turlederen hadde mange historier om turer hvor noe hadde gått galt, eller om bøflene han påsto befant seg bare noen meter fra leiren. Han sa at måtte du på do i løpet av natta, var det på egen risiko – det var helt greit, ikke farlig så lenge man holdt seg inntil teltet, men absolutt på egen risiko. Vi viste ikke helt hvor vi hadde ham, når han spøkte, og når han var alvorlig. Ganske frustrerende i grunn. Både Torill og jeg måtte på do i løpet av natta, og i måneskinnet verken så eller hørte vi noe. Men bare minutter etter at vi hadde lagt oss igjen, hørte vi at det definitivt var noen dyr inne i leiren. Neste dag fikk vi vite at vi hadde hatt besøk av både elefanter og bøfler. Bøflene er, som turlederen gjentok x antall ganger, det nest farligste dyret i Afrika, rangert med flodhesten som nummer 1. Overnattingen var definitivt prikken over i-en, og gjorde turen såpass bra som den var. Det var også på ettermiddagen og kvelden at vi så flest dyr, så uten overnatting ville vi kanskje gått glipp av de opplevelsene det gav. Dyrene vi så var: krokodille, flodhest, (1000) elefanter (+ en som var død, og i båt var vi også 5 meter unna elefanter som badet – det var kult!), løve, leopard, bavian, bøffel, sjiraff, jakal, gribb, iguana, apekatt, impala, kudu, vannbukk, øgle, fiskeørn og ganske mange andre fugler. Da vi kom tilbake til Livingstone neste dag var vi alle utmattet og slitne, men fulle av inntrykk og kanskje en anelse tøffere enn da vi dro.
I Livingstone ventet skifting av hotell neste dag, da vi skulle flytte til Zig Zag på den andre kanten av byen. Etter å ha badet, solt oss og spist fantastisk sjokolademousse der vi bodde til da, ventet en nydelig overraskelse på Zig Zag. Vi hadde bestilt tremannsrom til Sanna, Torill og meg, men disse var bortlånt, så vi skulle få et dobbeltrom og et singelrom til samme pris. Den som vant loddtrekningen var meg, så jeg fikk et veldig fint rom helt for meg selv. Stilen i hotellet var utrolig flott, og etter å ha delt rom i to måneder var det deilig å ha et rom helt for seg selv i flere dager. Der likte jeg meg veldig godt altså.
Mandag var det tid for å se Victoria-fallene. Det ble mildt sagt en våt opplevelse. Jeg hadde aldri trodd at man kunne bli så våt av å observere en foss. Jeg burde vel kanskje skjønt det da vi kom dit og noen sprang rundt i bikini og badedrakt, og man kunne leie regnponcho og slipperser. Selv med poncho ble vi alle gjennomvåte. Jeg kunne nesten påstå at like mye vann som falt ned i fossen, sprutet opp igjen. Vi gikk over ei bru – noe som for så vidt var drithøyt over ei kløft, og derfor også dritskummelt – og det var som å gå i en regnstorm, bare at regnet kom fra alle kanter. Men opplevelsen var fantastisk, fossen var svær. Vi var der også i den tiden da vannføringen er størst.
Tirsdag var den dagen da Håkon dro hjem, og den natta da Torill så ei mus inne på hotellrommet. Derfor var jeg ganske glad for at jeg skulle bo sammen med Hanna siste natta. Ut på ettermiddagen besøkte vi Linda West Basic School, hvor Sanna hadde praksis i høst. Vi fikk omvisning på området, og møtte mange av lærerne. Til slutt tilbrakte vi en time sammen med klassen Sanna hadde vært i en måned. Det var veldig kjekt å møte elevene, og se alt de husket fra da Sanna var der. De sang blant annet ”Per Spelmann” for oss, så det runget i veggene. Vi fikk også innsikt i forskjellene fra skolene i Malawi. Blant annet kunne det virke som om elevene har kommet lenger på samme trinn i Malawi, da mange ennå slet med lesingen i en alder av 10-11 år. Sanna mente også at det nok var slik. En av grunnene kan være at Zambia sliter stadig mer økonomisk, og prøver å ordne opp i det ved å kutte fra skolebudsjettene.
Siste kvelden brukte vi på Sunset Cruise. Båten var noe skuffende, da vi trodde den ville hete ”Queen of Africa”, men lignet mer en plankeflåte. Solnedgangen var det likevel klasse over. Neste dag bar det hjem til Zomba og Malawi, etter ei fantastisk uke med litt luksus og ferie.
Jeg har fått en følelse av at dere hjemme i Lierne har hatt ei knallbra påske, med sol, ski, grilling og fest. Jeg får vel bare unne dere såpass, og fortelle at det var jeg som sendte sola. ;) Selv om snøen mangler, er det fullt mulig å feire påske i Afrika. Jeg har hatt det fantastisk på tur, og får vel bare ta det fra begynnelsen.
Vi ankom flyplassen i Blantyre onsdagsformiddag, uten egentlig å vite i hvilket land vi skulle tilbringe natta. Vi krysset alle fingrene for Sør-Afrika, og det så ut til å hjelpe: Air Malawi ville sponse oss med en natt i Johannesburg, og skulle ordne med bestilling av rom. Vi sa vi ville ha et dobbeltrom til Hanna og Håkon, og et rom for tre til oss andre. Da vi ankommer hotellet i Johannesburg viser det seg at vi slett ikke har fått det vi ba om, men fire rom totalt. Hvert av dem hadde to dobbelsenger, walk in-closet, og et stort bad med badekar. Sanna, Torill og jeg fikk altså hvert vårt rom, i størrelse ”alt for stort for oss”. Men etter å ha delt soverom i nesten to måneder, var denne ene natta rett og slett herlig. Ellers må jeg nevne at påspandert middag og frokost smakte fantastisk, og at vi ble hentet og kjørt til og fra på hotellområdet, i små golfbiler. Luksuslivet gav nok litt medsmak.
Neste dag reiser vi som planlagt til Livingstone, Zambia. Vi treffer tilfeldig på to av Namibia-jentene, Sara og Kristin, da vi tar en runde i byen. De bor på backpacker-hotellet, Jollyboys, hvor vi også skulle ha bodd, hadde vi ikke vært for sent ute med å bestille. Litt synd at vi ikke fikk bodd på samme plass, men uansett gøy å være i samme by. Var veldig kjekt å høre hvordan de hadde hatt det, samt dele og sammenligne erfaringer. Allerede neste morgen dro Torill og jeg sammen med Namibia-jentene til Botswana for en to dager
s safari. Hanna, Håkon og Sanna har vært på safari før, og dro heller til Zimbabwe på hestesafari og ”lionwalk” der de gikk sammen med løver.måltidene var vi ute og kjørte bil, og vi oppsøkte blant annet en død elefant som lå i elvekanten. Den var omgitt av gribber, krokodiller og til og med løver. Løvene lå i skyggen av trærne og ventet på skumringen, når de kunne gi seg løs på elefanten. I mellomtiden prøvde hannen å pare seg med løvinnen, med oss som tilskuere. Vi var også Turledere utrolig heldige, da vi fikk se en leopard påSafarien var topp. Vi begynte i båt opp langs elva, hvor vi så krokodiller, flodhester og mange andre dyr. Etter noen timer ble vi plukket opp av en bil, og ”gameride” sto på programmet. Vi kom utrolig nært innpå mange ville dyr. Natta skulle vi tilbringe i telt inne i nasjonalparken, i en totalt ubeskyttet leir. Hvilke som helst dyr kunne når som helst tråkke inn, og gjøre hva de fant naturlig med de hindringer de møtte. Gjorde ikke spenningen stort mindre det, i hvert fall ikke da mørket begynte å krype innpå. Vi ble også servert fantastisk god mat, snacks, vin og annen drikke. Nede ved elvevannet hadde de tent et leirbål da natta nærmet seg. Mellomn vår sa at de ikke hadde sett det siden oktober, o svært nært hold.g at det var veldig sjeldent å komme så nært innpå. I mange minutter observerte vi den fra 5-10 meters avstand. Utrolig kult.
Da vi ankom leiren for å spise middag og legge oss, passerte vi elefanter bare 50 meter unna leiren. Turlederen hadde mange historier om turer hvor noe hadde gått galt, eller om bøflene han påsto befant seg bare noen meter fra leiren. Han sa at måtte du på do i løpet av natta, var det på egen risiko – det var helt greit, ikke farlig så lenge man holdt seg inntil teltet, men absolutt på egen risiko. Vi viste ikke helt hvor vi hadde ham, når han spøkte, og når han var alvorlig. Ganske frustrerende i grunn. Både Torill og jeg måtte på do i løpet av natta, og i måneskinnet verken så eller hørte vi noe. Men bare minutter etter at vi hadde lagt oss igjen, hørte vi at det definitivt var noen dyr inne i leiren. Neste dag fikk vi vite at vi hadde hatt besøk av både elefanter og bøfler. Bøflene er, som turlederen gjentok x antall ganger, det nest farligste dyret i Afrika, rangert med flodhesten som nummer 1. Overnattingen var definitivt prikken over i-en, og gjorde turen såpass bra som den var. Det var også på ettermiddagen og kvelden at vi så flest dyr, så uten overnatting ville vi kanskje gått glipp av de opplevelsene det gav. Dyrene vi så var: krokodille, flodhest, (1000) elefanter (+ en som var død, og i båt var vi også 5 meter unna elefanter som badet – det var kult!), løve, leopard, bavian, bøffel, sjiraff, jakal, gribb, iguana, apekatt, impala, kudu, vannbukk, øgle, fiskeørn og ganske mange andre fugler. Da vi kom tilbake til Livingstone neste dag var vi alle utmattet og slitne, men fulle av inntrykk og kanskje en anelse tøffere enn da vi dro.
I Livingstone ventet skifting av hotell neste dag, da vi skulle flytte til Zig Zag på den andre kanten av byen. Etter å ha badet, solt oss og spist fantastisk sjokolademousse der vi bodde til da, ventet en nydelig overraskelse på Zig Zag. Vi hadde bestilt tremannsrom til Sanna, Torill og meg, men disse var bortlånt, så vi skulle få et dobbeltrom og et singelrom til samme pris. Den som vant loddtrekningen var meg, så jeg fikk et veldig fint rom helt for meg selv. Stilen i hotellet var utrolig flott, og etter å ha delt rom i to måneder var det deilig å ha et rom helt for seg selv i flere dager. Der likte jeg meg veldig godt altså.
Mandag var det tid for å se Victoria-fallene. Det ble mildt sagt en våt opplevelse. Jeg hadde aldri trodd at man kunne bli så våt av å observere en foss. Jeg burde vel kanskje skjønt det da vi kom dit og noen sprang rundt i bikini og badedrakt, og man kunne leie regnponcho og slipperser. Selv med poncho ble vi alle gjennomvåte. Jeg kunne nesten påstå at like mye vann som falt ned i fossen, sprutet opp igjen. Vi gikk over ei bru – noe som for så vidt var drithøyt over ei kløft, og derfor også dritskummelt – og det var som å gå i en regnstorm, bare at regnet kom fra alle kanter. Men opplevelsen var fantastisk, fossen var svær. Vi var der også i den tiden da vannføringen er størst.
Tirsdag var den dagen da Håkon dro hjem, og den natta da Torill så ei mus inne på hotellrommet. Derfor var jeg ganske glad for at jeg skulle bo sammen med Hanna siste natta. Ut på ettermiddagen besøkte vi Linda West Basic School, hvor Sanna hadde praksis i høst. Vi fikk omvisning på området, og møtte mange av lærerne. Til slutt tilbrakte vi en time sammen med klassen Sanna hadde vært i en måned. Det var veldig kjekt å møte elevene, og se alt de husket fra da Sanna var der. De sang blant annet ”Per Spelmann” for oss, så det runget i veggene. Vi fikk også innsikt i forskjellene fra skolene i Malawi. Blant annet kunne det virke som om elevene har kommet lenger på samme trinn i Malawi, da mange ennå slet med lesingen i en alder av 10-11 år. Sanna mente også at det nok var slik. En av grunnene kan være at Zambia sliter stadig mer økonomisk, og prøver å ordne opp i det ved å kutte fra skolebudsjettene.
Siste kvelden brukte vi på Sunset Cruise. Båten var noe skuffende, da vi trodde den ville hete ”Queen of Africa”, men lignet mer en plankeflåte. Solnedgangen var det likevel klasse over. Neste dag bar det hjem til Zomba og Malawi, etter ei fantastisk uke med litt luksus og ferie.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
