Zomba – mitt nye hjem

Torsdag, 21. februar 2008, klokka 18.14
Nå begynner vi endelig å finne oss til rette i Zomba og i leiligheten vår. Vi har brukt noen dager på å vaske oss inn, da det var rimelig skittent da vi kom. Vi manglet også en del utstyr, så vi har shoppet en del i det siste. Men nå begynner vi å føle oss trygge på de fleste kriker og kroker. Kakerlakkene er døde, kun smaa gekko’er observert, og kongroene i taket er stort sett stasjonære.

Vi ankom i 5-tida mandag morgen, trøtte og utslitte etter en lang natt på nattbuss. Nattbusser her i Afrika er nok ikke som nattbusser i Norge, hvor tanken er at man skal sove seg gjennom reisen. Neida, her var det afrikansk type C-film, musikk og radio på full guffe over høytaleranlegget. Jeg forsøkte tappert å drepe mange av lydene med min egen musikk på mp3-spilleren, men endte vel opp med en noe merkelig Patric Park vs. african beat-mix. Det skal også nevnes at mangel på radiosignal ikke kvalifiserer til å skru av radioen, neida, litt radiosus over flere timer må man tåle.

Leiligheten vår ligger inne på campus til anglikanske teologistudenter. Hver morgen i 7-tida og på kveldene i 9-tida har de samling i et lite kapell, hvor de synger nydelig i kor. Tror nesten de holder på en hel time. I går morges var jeg ute og sjekket på klærne mine som hadde hengt til tørk over natta. Følte meg ganske så privilegert der jeg gikk i lette sommerklær, tidlig på morgenen, kjente solstrålene mot kroppen, og hørte den fantastiske korsangen. Det var et salig øyeblikk jeg nok ikke glemmer med det første.

Det tar oss omtrent et kvarter å gå til skolen, og noe det samme å gå inn til byen. Chancellor College dekker et stort, flott, grønt område. Skolen er stor og rommer ca. 2000 studenter. Gleder meg litt til virkelig å komme i gang og begynne bli kjent med området, kanskje sitte og lese på biblioteket eller ute i en av parkene der.

I dag har vi tilbrakt dagen oppe på Zombaplatået, et av fjellene som ruver over Zomba. Vi kjørte først opp til et flott(!) hotell som ligger der, og inn til et oppdrettsanlegg for ørret. Derfra hadde vi med oss en guide som skulle følge oss til en foss, ”William’s Fall”, og til et utkikkspunkt kalt ”Queen’s View”, hvor vi kunne se utover hele Zomba og langt inn i Mosambique. Det var fantastisk å få rørt skikkelig på kroppen, virkelig svettet litt! Tror vi alle følte vi hadde masse energi innenbords, og hadde lyst til å gå så mye raskere. Vår koordinator, Samson, holdt oss nok litt igjen, selv om han ikke sa noe for at vi skulle gå saktere. Han sto på og holdt tempoet, men pusten hans gikk ganske mye raskere enn vår, så samvittigheten var nok det som styrte tempoet mest i dag (sporty mé schu). Samson er forresten veldig trivelig og grei å ha med å gjøre. Jeg føler vi er på nett, og det er godt siden han er vår nærmeste samarbeidspartner gjennom resten av oppholdet.

I forbindelse med turen i dag, må jeg nevne naturen vi har omringet oss med. På tur opp til utsiktspunktet ble vi enige om at hvis vi skulle finne på å få hjemlengsel under oppholdet, er det bare å ta en tur opp på Zombaplatået. Det minnet mye om Norge. De har noen trær her som de kaller ”pinetrees”. Disse minner mye om de norske furutrærne, og oppe på platået var vi omringet av disse. Temperaturen var også perfekt, og minnet om en norsk sommerdag med kjølig vind. Oppe ved målpunktet ble det nesten for kaldt. Jeg fant fram poncho, og Hanna allværsjakke. Her nede i Zomba er det heller ikke for varmt, noe klamt å være i bevegelse midt på dagen bare, ellers perfekt. ;) Ut på ettermiddagen begynner det som regel å regne, og da ikke bare litt, men det høljer ned. Malawi og landene rundt, har opplevd ganske mye regn under regnsesongen i år, og dette har noen steder gått hardt utover sivilbefolkningen. Mosambique er visst spesielt hardt rammet. I går kveld kan man si Hanna og jeg ble hardt rammet av regnskur. Vi var på butikken, ”Shoprite” i byen, for å handle matvarer, og før vi får snudd nesen hjemover begynner det selvfølgelig å hølje ned. Klokka er godt over 5, og vi må komme oss hjem før klokka 6, da det blir mørkt. Så i stedet for å vente til verste har gitt seg, begir vi oss ut på en våt tur hjem. Vi tar sekkene med matvarer på magen, slik at de dekkes bedre av paraplyene, og vasser i jordrøde bekker som renner over veiene. Følte oss veldig hvite, lure og våte der vi gikk.

Myggnett: Vi sover under disse hver natt, for å unngå malaria. De første nettene her i Zomba våknet jeg av lyden av mygg. Veldig frustrerende da det høres ut som om den befinner seg inne i nettet, samtidig som du vet at det ikke er mulig. En morgen begynte Sanna å filosofere over hvor frustrerende det må være å være mygg utenfor myggnettet: Kjenner lukta av ferskt, friskt blod, men samme hvor mye den prøver kommer den ikke til. Til sammenligning: Å sette godteri på bordet foran et barn, med beskjed om ikke å røre…?


Ps. Vi hadde med oss hjemmelagde pannekaker som niste på turen. De var skikkelig gode med havregryn og banan i, og med hjemmelaget bringebærsyltetøy (ja, vi har laget alt selv!) på toppen. Samson hadde med seg et helt middagsmåltid som han delte med oss: stekte poteter, pølser og salat. Det var veldig godt. Vi likte spesielt pølsene, og har begynt å fantasere om pølser sammen med hjemmelaget potetmos. Samson syntes også at pannekakene var veldig gode, for det var de. J

Pps. Cedric er over og forbi. Torill og Åshild ble mildt rammet av den siste rapporterte stormen, dagen de forlot Mzuzu. Ennå jobber hjelpemannskaper for å fikse de skader som stormen brakte med seg.