Lørdag, 15. mars 2008.
Klokka er halv sju om morgenen. Det er lørdag uten vekkerklokke, men jeg er våken. Har virkelig blitt et a-menneske her i Malawi.
I går kveld var vi hjemme hos koordinatoren vår, Samson, og hans familie, og spiste tradisjonell, malawisk mat med ”Nsima” som tilbehør. ”Nsima” er en slags hvit mos laget av mais, men er mye fastere enn potetmos. Den smaker i grunn ingenting, og skal derfor spises sammen med kjøtt, grønnsaker og en smakfull saus. Som vi i Norge spiser poteter til all mat, er ”Nsima” det faste tilbehøret i Malawi. Når vi har vært rundt omkring på forskjellige skoler, og presentert Norge for elever, har den største overraskelsen vært at vi ikke spiser ”Nsima” og at vi ikke dyrker mais. De forstår knapt at det er mulig å leve uten dette. Mais er et viktig levegrunnlag i Malawi, og det oppdager man raskt etter å ha kjørt rundt i landet: mais dyrkes over alt, knapt en liten jordflekk står ubrukt. All jord utnyttes for det den er verdt. Til gjengjeld betyr dette at malawierne er svært avhengige av gjødslingsmiddel.
Skole i Malawi
På dagen i går besøkte vi ”Malemia Primary School”, som ligger ute i ”rural area” – på landsbygda. Da vi kom kjørende ble vi møtt av en hel gjeng små barn, som løp etter bilen og ropte ”asungo, asungo”, som betyr ”hvit person”. Tror det må ha vært godt over hundre stykker. Så fort vi tok fram et kamera, var vi omsvermet av alle barna. Det var på ingen måte mulig å ta bilder av skoleområdet, samme hva man hadde lyst til å ta bilde av, endte det med portretter av smilende afrikanske barn, presset godt sammen i en klynge. Vi var der for å kunne sammenligne skoler i urbane og rurale strøk, og vi skulle observere undervisningen i 7. og 8. klasse. Denne skolen lå ikke så langt fra Zomba, og like ved hovedveien til Lilongwe. Hvert år hadde den besøk av amerikanske lærerstudenter. Inntrykket mitt er derfor at skolen ikke skilte seg så mye fra de mer urbane skolene vi har besøkt i Zomba, Lilongwe og Mzuzu. Det var rundt 50 elever i hvert klasserom, og det var pulter og stoler til alle. Jeg tror nok at dersom vi hadde dratt lenger ut på landet, kjørt langs humpete jordveier, ødelagt av regn, og som i grunn ikke kan kalles bilveier, ville vi nok ha sett større forskjeller. Sanna og Torill fikk muligheten til dette da vi var i Lilongwe. Den første onsdagen her i Malawi skulle vi ut til en slik skole, der ei av de malawiske jentene som var i Norge gjennom dette studieprogrammet i fjor, jobbet. Dette var den dagen jeg var syk, så Hanna og jeg var igjen i Lilongwe. Tror de andre to hadde en utrolig opplevelsesrik dag. De kjørte i over to timer på ødelagte jordveier, over store elver, laget av regnet, og kom til slutt frem til en skole hvor ”lærerrommet” var under et tre i skolegården. Antallet elever i hver klasse var nok opp i mot hundre stykker, noe som for øvrig ikke er spesielt uvanlig. Jeg har sett hva de filmet fra turen, og skulle virkelig ønske at også Hanna og jeg kunne ha vært en del av denne opplevelsen.
Jeg har vel ikke skrevet så mye om skolene, elevene eller lærerne i Malawi. Det faget vi har observert har vært ”Social Studies”, som tilsvarer samfunnsfag i Norge. Stort sett har kvaliteten på undervisningen vært veldig bra, og elevene er konsentrerte og følger med. Selv om antallet elever i hver klasse er minst det dobbelte av hva det er i Norge, er det mye mer ro i klasserommene her. Aktivitetsnivået er som regel høyt, og elevene er utrolig ivrige etter å få svare. Når de rekker opp hånda bruker de en slags knipseteknikk for å bli lagt merke til av læreren, men siden nesten alle gjør det samtidig, mister knipsingen mye av sin funksjon. Når noen svarer feil, blir de alltid møtt med: ”Thank you for trying”, og hvis de svarer riktig: ”Good. Give a clap for her/him”. Da klapper alle elevene ett samstemt klapp. Det er utrolig fascinerende, og for ikke å snakke om oppmuntrende, samtidig som alles oppmerksomhet rettes mot det samme. Av og til har de variasjoner av klapperytmer, og kan ha flere klapp for en elev, i en bestemt takt som alle følger. Dette gir en utrolig god stemning i klasserommet. På barneskolenivå sitter alle elevene på gulvet. I et klasserom på størrelse med norske, finner man mellom seksti og hundre elever samlet tett sammen på gulvet. Når læreren ber dem finne sine faste grupper for å jobbe med gruppearbeid, piler alle over gulvet til en fast plass hvor gruppa samles. I Norge ville denne organiseringen kanskje tatt godt i mot ti minutter, men her i Malawi har jeg sett det skje på under ett minutt. Alle husker hvilken gruppe de hører til i, og alle gjør som de får beskjed om. Konsentrasjonsnivået er bemerkelsesverdig høyt.
Påskeplaner
Det blir verken snø, ski, scooter eller pølse i brød på meg denne påska. Tror faktisk det er den første påska i hele mitt liv, at jeg ikke er hjemme i Lierne. Kan vedde ganske mye på at dere der hjemme får knallvær med sol og blå himmel hver dag, og det er kanskje vel fortjent etter snøstormene som herjet sist påske. Krysser likevel fingrene for at det beste påskeværet i manns minne kommer neste år. ;) Hva skal så jeg gjøre i påsken? Vi starter faktisk feiringen i morgen, men en tur opp på Zombaplatået. Vi har kjøpt inn KitKat-sjokolade som erstatning for Kvikk Lunsj, og grønne appelsiner. Når vi kommer hjem til leiligheten igjen blir det kanskje varm kakao. Litt norsk må man jo være når det først er påske.
Hvis alt så går som planlagt, så reiser vi til Zambia på onsdag. Planen var at vi skulle fly med Air Malawi til Lusaka, og så ta buss torsdags morgen, til Livingstone ved Victoria Falls. Vi har både kjøpt og betalt for flybillettene, og også – etter mye om og men – fått booket oss inn på hotell. Men da alt så ut til å være i orden, ringte de fra reisebyrået og fortalte at Air Malawi har kansellert flyvningen mellom Blantyre og Lusaka den onsdagen. Vi må reise fra mandag til mandag eller fredag til fredag. Håkon, mannen til Hanna, kom til oss på torsdag, og han skal reise hjem til Norge igjen fra Livingstone tirsdag 25. mars. Med tanke på det, passer det utrolig dårlig for oss å reise til Zambia på mandag, da han knapt rekker å se Malawi, samt at han må bli igjen alene i Livingstone ei natt. Reiser vi på fredag rekker vi nesten ikke å møte Sigrid, Kristin og Sara (Namibia-gjengen), som vi skal møte i Livingstone, da de reiser tilbake til Namibia søndag 23 mars. De tre, Torill og jeg har også bestilt en to dagers safari i Botswana (Livingstone ligger på grensen til Zimbabwe, Botswana og Namibia) fra fredag til lørdag, en plan som funker dårlig hvis vi ankommer Lusaka (6 timers biltur fra Livingstone) først på fredag. I går tilbrakte Torill stort sett hele dagen på telefon med reisebyrået, som igjen var inn og ut av møter og telefoner med Air Malawi. Air Malawi er visstnok på randen av konkurs, og vi har hørt ganske mange historier om kansellerte flygninger, hyppige skifter i avgangstidspunkt osv. Det burde nok derfor ikke komme som noen overraskelse at de begynner å forandre på reiseplanene våre for oss. Etter mye om og men, ser det derimot ut til å ordne seg, ved at de har gått med på at vi heller kan fly med South African Airways på onsdag, med mellomlanding i Johannesburg. Vi får ikke vite sikkert hvordan reiseruta blir før på mandag, men vi krysser alle fingrer og håper at det ordner seg.
Ps. Siste nytt er at vi kanskje skal tilbringe natta mellom onsdag og torsdag i Johannesburg, Soer Afrika, paa Air Malawis regning, for saa aa fly direkte til Livingstone paa torsdag. Vi krysser fingrene for denne loesningen, da vi alle oensker aa krysse av et nytt land i passet. Men, hvordan ruta til Zambia faktisk blir, faar vi ikke vite sikkert foer vi staar paa flyplassen i Blantyre paa onsdag. Alt ve vet er at Air Malawi har lovet at vi skal faa fly paa onsdag.
Pps. Haakon hadde med ordentlig KVIKK-LUNSJ (!) som overraskelse paa paasketuren vaar i gaar (soendag)! Vi hadde en topp (!) dag der vi besteg toppen av Zomba-plataaet (2088 moh), etter 2 timers gange i skikkelig Afrika-bush!
I går kveld var vi hjemme hos koordinatoren vår, Samson, og hans familie, og spiste tradisjonell, malawisk mat med ”Nsima” som tilbehør. ”Nsima” er en slags hvit mos laget av mais, men er mye fastere enn potetmos. Den smaker i grunn ingenting, og skal derfor spises sammen med kjøtt, grønnsaker og en smakfull saus. Som vi i Norge spiser poteter til all mat, er ”Nsima” det faste tilbehøret i Malawi. Når vi har vært rundt omkring på forskjellige skoler, og presentert Norge for elever, har den største overraskelsen vært at vi ikke spiser ”Nsima” og at vi ikke dyrker mais. De forstår knapt at det er mulig å leve uten dette. Mais er et viktig levegrunnlag i Malawi, og det oppdager man raskt etter å ha kjørt rundt i landet: mais dyrkes over alt, knapt en liten jordflekk står ubrukt. All jord utnyttes for det den er verdt. Til gjengjeld betyr dette at malawierne er svært avhengige av gjødslingsmiddel.
Skole i MalawiPå dagen i går besøkte vi ”Malemia Primary School”, som ligger ute i ”rural area” – på landsbygda. Da vi kom kjørende ble vi møtt av en hel gjeng små barn, som løp etter bilen og ropte ”asungo, asungo”, som betyr ”hvit person”. Tror det må ha vært godt over hundre stykker. Så fort vi tok fram et kamera, var vi omsvermet av alle barna. Det var på ingen måte mulig å ta bilder av skoleområdet, samme hva man hadde lyst til å ta bilde av, endte det med portretter av smilende afrikanske barn, presset godt sammen i en klynge. Vi var der for å kunne sammenligne skoler i urbane og rurale strøk, og vi skulle observere undervisningen i 7. og 8. klasse. Denne skolen lå ikke så langt fra Zomba, og like ved hovedveien til Lilongwe. Hvert år hadde den besøk av amerikanske lærerstudenter. Inntrykket mitt er derfor at skolen ikke skilte seg så mye fra de mer urbane skolene vi har besøkt i Zomba, Lilongwe og Mzuzu. Det var rundt 50 elever i hvert klasserom, og det var pulter og stoler til alle. Jeg tror nok at dersom vi hadde dratt lenger ut på landet, kjørt langs humpete jordveier, ødelagt av regn, og som i grunn ikke kan kalles bilveier, ville vi nok ha sett større forskjeller. Sanna og Torill fikk muligheten til dette da vi var i Lilongwe. Den første onsdagen her i Malawi skulle vi ut til en slik skole, der ei av de malawiske jentene som var i Norge gjennom dette studieprogrammet i fjor, jobbet. Dette var den dagen jeg var syk, så Hanna og jeg var igjen i Lilongwe. Tror de andre to hadde en utrolig opplevelsesrik dag. De kjørte i over to timer på ødelagte jordveier, over store elver, laget av regnet, og kom til slutt frem til en skole hvor ”lærerrommet” var under et tre i skolegården. Antallet elever i hver klasse var nok opp i mot hundre stykker, noe som for øvrig ikke er spesielt uvanlig. Jeg har sett hva de filmet fra turen, og skulle virkelig ønske at også Hanna og jeg kunne ha vært en del av denne opplevelsen.
Jeg har vel ikke skrevet så mye om skolene, elevene eller lærerne i Malawi. Det faget vi har observert har vært ”Social Studies”, som tilsvarer samfunnsfag i Norge. Stort sett har kvaliteten på undervisningen vært veldig bra, og elevene er konsentrerte og følger med. Selv om antallet elever i hver klasse er minst det dobbelte av hva det er i Norge, er det mye mer ro i klasserommene her. Aktivitetsnivået er som regel høyt, og elevene er utrolig ivrige etter å få svare. Når de rekker opp hånda bruker de en slags knipseteknikk for å bli lagt merke til av læreren, men siden nesten alle gjør det samtidig, mister knipsingen mye av sin funksjon. Når noen svarer feil, blir de alltid møtt med: ”Thank you for trying”, og hvis de svarer riktig: ”Good. Give a clap for her/him”. Da klapper alle elevene ett samstemt klapp. Det er utrolig fascinerende, og for ikke å snakke om oppmuntrende, samtidig som alles oppmerksomhet rettes mot det samme. Av og til har de variasjoner av klapperytmer, og kan ha flere klapp for en elev, i en bestemt takt som alle følger. Dette gir en utrolig god stemning i klasserommet. På barneskolenivå sitter alle elevene på gulvet. I et klasserom på størrelse med norske, finner man mellom seksti og hundre elever samlet tett sammen på gulvet. Når læreren ber dem finne sine faste grupper for å jobbe med gruppearbeid, piler alle over gulvet til en fast plass hvor gruppa samles. I Norge ville denne organiseringen kanskje tatt godt i mot ti minutter, men her i Malawi har jeg sett det skje på under ett minutt. Alle husker hvilken gruppe de hører til i, og alle gjør som de får beskjed om. Konsentrasjonsnivået er bemerkelsesverdig høyt.
Påskeplaner
Det blir verken snø, ski, scooter eller pølse i brød på meg denne påska. Tror faktisk det er den første påska i hele mitt liv, at jeg ikke er hjemme i Lierne. Kan vedde ganske mye på at dere der hjemme får knallvær med sol og blå himmel hver dag, og det er kanskje vel fortjent etter snøstormene som herjet sist påske. Krysser likevel fingrene for at det beste påskeværet i manns minne kommer neste år. ;) Hva skal så jeg gjøre i påsken? Vi starter faktisk feiringen i morgen, men en tur opp på Zombaplatået. Vi har kjøpt inn KitKat-sjokolade som erstatning for Kvikk Lunsj, og grønne appelsiner. Når vi kommer hjem til leiligheten igjen blir det kanskje varm kakao. Litt norsk må man jo være når det først er påske.
Hvis alt så går som planlagt, så reiser vi til Zambia på onsdag. Planen var at vi skulle fly med Air Malawi til Lusaka, og så ta buss torsdags morgen, til Livingstone ved Victoria Falls. Vi har både kjøpt og betalt for flybillettene, og også – etter mye om og men – fått booket oss inn på hotell. Men da alt så ut til å være i orden, ringte de fra reisebyrået og fortalte at Air Malawi har kansellert flyvningen mellom Blantyre og Lusaka den onsdagen. Vi må reise fra mandag til mandag eller fredag til fredag. Håkon, mannen til Hanna, kom til oss på torsdag, og han skal reise hjem til Norge igjen fra Livingstone tirsdag 25. mars. Med tanke på det, passer det utrolig dårlig for oss å reise til Zambia på mandag, da han knapt rekker å se Malawi, samt at han må bli igjen alene i Livingstone ei natt. Reiser vi på fredag rekker vi nesten ikke å møte Sigrid, Kristin og Sara (Namibia-gjengen), som vi skal møte i Livingstone, da de reiser tilbake til Namibia søndag 23 mars. De tre, Torill og jeg har også bestilt en to dagers safari i Botswana (Livingstone ligger på grensen til Zimbabwe, Botswana og Namibia) fra fredag til lørdag, en plan som funker dårlig hvis vi ankommer Lusaka (6 timers biltur fra Livingstone) først på fredag. I går tilbrakte Torill stort sett hele dagen på telefon med reisebyrået, som igjen var inn og ut av møter og telefoner med Air Malawi. Air Malawi er visstnok på randen av konkurs, og vi har hørt ganske mange historier om kansellerte flygninger, hyppige skifter i avgangstidspunkt osv. Det burde nok derfor ikke komme som noen overraskelse at de begynner å forandre på reiseplanene våre for oss. Etter mye om og men, ser det derimot ut til å ordne seg, ved at de har gått med på at vi heller kan fly med South African Airways på onsdag, med mellomlanding i Johannesburg. Vi får ikke vite sikkert hvordan reiseruta blir før på mandag, men vi krysser alle fingrer og håper at det ordner seg.
Ps. Siste nytt er at vi kanskje skal tilbringe natta mellom onsdag og torsdag i Johannesburg, Soer Afrika, paa Air Malawis regning, for saa aa fly direkte til Livingstone paa torsdag. Vi krysser fingrene for denne loesningen, da vi alle oensker aa krysse av et nytt land i passet. Men, hvordan ruta til Zambia faktisk blir, faar vi ikke vite sikkert foer vi staar paa flyplassen i Blantyre paa onsdag. Alt ve vet er at Air Malawi har lovet at vi skal faa fly paa onsdag.
Pps. Haakon hadde med ordentlig KVIKK-LUNSJ (!) som overraskelse paa paasketuren vaar i gaar (soendag)! Vi hadde en topp (!) dag der vi besteg toppen av Zomba-plataaet (2088 moh), etter 2 timers gange i skikkelig Afrika-bush!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar