mandag 25. februar 2008

Tro, håp og religion og sånn…

Søndag, 24. februar 2008, klokka 11.08
I Malawi er omtrent 75 % av befolkningen kristne. De har ingen statskirke slik vi har i Norge, men forskjellige trossamfunn: katolsk, protestantisk, adventistisk, anglikansk, baptistisk etc. Troen er en viktig del av livet og hverdagen deres, på en helt annen måte enn jeg noen gang har opplevd i Norge. Det skal sies at jeg har vokst opp i et samfunn og ei bygd hvor kirken og troen nok har mistet mye av den plassen den hadde i folks liv da mine oldeforeldre vokste opp. Jeg har vokst opp som medlem av statskirken, og med en barnetro som nok har svunnet hen dess eldre jeg ble. Tror jeg på Gud? Svaret er: jeg vet ikke.

I dag var vi med Samson til hans kirke, og deltok i en to timer lang gudstjeneste. Langs veien på tur til kirken krydde det av folk, alle med en bibel i hånda, og med samme destinasjon som oss. Da vi kom til kirken strømmet det folk ut fra den første gudstjenesten den dagen, og det strømmet like mange inn til neste. Både i dag og sist søndag var kirken fylt til randen av mennesker. Små barn sitter ved foreldrenes side, uten å gi mye lyd ut av seg. Bare ved å være til stede under en slik gudstjeneste, tror jeg man kan se hvor mye troen betyr for dem. Som medlem av den norske statskirken føler man seg kanskje litt utenfor, og konsentrerer seg mest om ikke å gjøre noe ”ulovlig”.

Vi blir stadig vekk utfordret på spørsmål som har med vår tro å gjøre. Jeg synes det er vanskelig å svare, da jeg føler mange ikke har begrep om hva det vil si å leve uten en tro på Gud. Hanna og jeg kom i snakk med en av teologistudentene fra colleget hvor vi bor. Han spurte oss om hvor ofte vi går i kirken i Norge. Jeg kjente jeg misunte Hanna som kunne svare at hun var medlem av menigheten ”Vineyard” hjemme i Norge, og håpet at han ville glemme å spørre meg. Hvorfor? Fordi jeg ikke ønsker å bli dømt på grunnlag av det samfunnet og de tradisjonene jeg har vokst opp med. Selvfølgelig spurte han meg også, og jeg svarte at jeg går sjelden i kirken, noen ganger i året bare. ”Det er ganske vanlig i Norge”. Jeg vet ikke hva han tenkte, men jeg tror nok han hadde fått det samme svaret før, fra studentene som var her i fjor blant annet. Han er uansett hyggelig, og ser ut til å akseptere oss for de vi er. Kanskje forstår de fleste at våre kulturer og tradisjoner er med på å gjøre oss forskjellige, og bidrar til å gi oss forskjellige verdier i livet?

I Mzuzu besøkte vi skolen hvor en av de malawiske studentene som deltok i utvekslingsprogrammet i fjor, jobbet. Han hadde tilbrakt tre måneder i Norge, og visste en god del om vår kultur, våre verdier og om hvordan nordmenn er. Allikevel stilte han oss et vanskelig spørsmål: ”How is it possible for two people to live together without being married?”. Han siktet til det å være samboer: Hvordan er det mulig for kjærester å bo sammen uten å være gift? Hva svarer man til et slikt spørsmål? Et spørsmål så bundet til kulturforskjellene som det kan bli. For meg er det et tabu å forestille seg at det ikke skulle gå an: mine foreldre giftet seg ikke før jeg var 4-5 år, og selv bor jeg sammen med min kjæreste. Mange av mine venner bor sammen med sine kjærester, eller de har gjort det og de kommer til å gjøre det. Jeg vet ikke helt hva vi svarte, men jeg tror kanskje ikke han ble stort klokere av de svarene vi kunne gi ham. Spørsmålet sier likevel mye om samfunnet og kulturen vi har flyttet inn i, og også mye om vår egen kultur og våre verdier.

I Malawi ber man bordbønn før hvert måltid. Vi glemmer det stadig vekk. Jeg håper malawierne forstår at det har å gjøre med våre vaner og vår kultur, ikke med hvem vi er som mennesker.

Ps. I går fikk jeg den fineste og beste nyheten jeg tror jeg kommer til å få mens jeg er her nede: Elisabeth og Jonas ble foreldre til en stor gutt den 22. februar. Gratulerer så mye til dere begge. Gleder meg til å møte ”pojken” når jeg kommer hjem.

Pps. Setter pris paa om dere som leser bloggen legger igjen noen kommentarer i ny og ne.. Fint aa vite hvem som er inne, samt aa faa noen hilsener hjemmefra.

5 kommentarer:

Okanti sa...

Hei Åshild med reisefølge! Jeg følger masse med på bloggen og gleder meg med dere i alt dere opplever. Skulle gjerne gjerne ha vært der sammen med dere. Her er vi også i gang med vår praksis, om enn i noe mer tradisjonell form, med 10.klassingene på Rosten, som ikke har forandret seg stort siden sist...You know - teenagers! Det er 4 små uker til vi drar til Syria/Jordan, og for oss er det bare om å gjøre å få unna så mye som overhodet mulig av arbeid før den tid. Ellers er det begynt å bli litt lysere her - våren er i annmarsj, selv om sporadiske snødryss minner oss om at det BARE er Februar, har jeg funnet årets første hestehov!! Gjengen på SA2 er fin, men dere er dypt og inderlig savnet alle mann! Mangler noen som snakker litt i timene;)

Unknown sa...

Heihei!
Arti å lesa litt om ke du opplev syns i, høres kjæmpe spænnanes ut! Så e e nå gått å hør at du trives å hie bra!.;) Håp nå å få hør litt i frå deig no å da!

Klæmma frå a liss søster!

Thomas D.J sa...

Hei Åshild.
Spennende å lese om deres opplevelser der nede.
Kjenner jeg blir litt småmisunnelig her jeg sitter ;)
Er nå i full gang med praksis her vi og. Er på 7.trinn denne gangen, og jeg skal kommende uke ha ansvaret for å lære elevene om Elvis. Så gitaren er stemt, kinnskjegget er grodd og knea er klar for litt shakin'! Tror det blir bra ;)
Håper dere har det bra der nede. Keep doin' the good bloggin'! Følger med vettu ;)

Masse hilsener fra Thomas.

Skjoldmøy sa...

Cheers mate! Ja ej kika no innom ej me, maa no passe paa at dokke overleve der nede, nei borte blir det vel kanskje:) Her he vi overlevd fyrste praksisveka og til og med faatt me oss ne liv jorun paa norske talenter, va litt smaastolte ta ne daa, hehe. Praksis e ok, hekje gjort so mykje enda. He proevd aa body boarde, det gjekk no so som so, hehe. Hels jentene og ta vare paa dokke sjoel:)

Maja sa...

Kjære Åshild-mor! :o) har sittet å lest på bloggen din nå, å jeg må si at jeg sitter igjen med inntrykk av at Afrika virkelig må være et spennende land å være i! Kjenner jeg blir veldig nysgjerrig på å høre mer om hvordan dere har det der nede, hvordan det er, hva dere lærer osv!
Her hjemme er det som vanlig. Jeg er i praksis for tiden, og selv om det både er interessant å gøy, så gleder jeg meg virkelig til påske! Apropo påske, vi kommer til å savne deg på påskefest i år ja... skal sende deg en tanke hvis du sender litt Afrika-sol opp til Li-fjellet!?! ;o) Ta godt vare på deg selv videre i oppholdet! Gleder meg til å høre alt om hva du har opplevd når du kommer hjem! Stor klem fra Maja