Potpurri

Lørdag, 15. mars 2008.

Klokka er halv sju om morgenen. Det er lørdag uten vekkerklokke, men jeg er våken. Har virkelig blitt et a-menneske her i Malawi.

I går kveld var vi hjemme hos koordinatoren vår, Samson, og hans familie, og spiste tradisjonell, malawisk mat med ”Nsima” som tilbehør. ”Nsima” er en slags hvit mos laget av mais, men er mye fastere enn potetmos. Den smaker i grunn ingenting, og skal derfor spises sammen med kjøtt, grønnsaker og en smakfull saus. Som vi i Norge spiser poteter til all mat, er ”Nsima” det faste tilbehøret i Malawi. Når vi har vært rundt omkring på forskjellige skoler, og presentert Norge for elever, har den største overraskelsen vært at vi ikke spiser ”Nsima” og at vi ikke dyrker mais. De forstår knapt at det er mulig å leve uten dette. Mais er et viktig levegrunnlag i Malawi, og det oppdager man raskt etter å ha kjørt rundt i landet: mais dyrkes over alt, knapt en liten jordflekk står ubrukt. All jord utnyttes for det den er verdt. Til gjengjeld betyr dette at malawierne er svært avhengige av gjødslingsmiddel.

Skole i Malawi
På dagen i går besøkte vi ”Malemia Primary School”, som ligger ute i ”rural area” – på landsbygda. Da vi kom kjørende ble vi møtt av en hel gjeng små barn, som løp etter bilen og ropte ”asungo, asungo”, som betyr ”hvit person”. Tror det må ha vært godt over hundre stykker. Så fort vi tok fram et kamera, var vi omsvermet av alle barna. Det var på ingen måte mulig å ta bilder av skoleområdet, samme hva man hadde lyst til å ta bilde av, endte det med portretter av smilende afrikanske barn, presset godt sammen i en klynge. Vi var der for å kunne sammenligne skoler i urbane og rurale strøk, og vi skulle observere undervisningen i 7. og 8. klasse. Denne skolen lå ikke så langt fra Zomba, og like ved hovedveien til Lilongwe. Hvert år hadde den besøk av amerikanske lærerstudenter. Inntrykket mitt er derfor at skolen ikke skilte seg så mye fra de mer urbane skolene vi har besøkt i Zomba, Lilongwe og Mzuzu. Det var rundt 50 elever i hvert klasserom, og det var pulter og stoler til alle. Jeg tror nok at dersom vi hadde dratt lenger ut på landet, kjørt langs humpete jordveier, ødelagt av regn, og som i grunn ikke kan kalles bilveier, ville vi nok ha sett større forskjeller. Sanna og Torill fikk muligheten til dette da vi var i Lilongwe. Den første onsdagen her i Malawi skulle vi ut til en slik skole, der ei av de malawiske jentene som var i Norge gjennom dette studieprogrammet i fjor, jobbet. Dette var den dagen jeg var syk, så Hanna og jeg var igjen i Lilongwe. Tror de andre to hadde en utrolig opplevelsesrik dag. De kjørte i over to timer på ødelagte jordveier, over store elver, laget av regnet, og kom til slutt frem til en skole hvor ”lærerrommet” var under et tre i skolegården. Antallet elever i hver klasse var nok opp i mot hundre stykker, noe som for øvrig ikke er spesielt uvanlig. Jeg har sett hva de filmet fra turen, og skulle virkelig ønske at også Hanna og jeg kunne ha vært en del av denne opplevelsen.

Jeg har vel ikke skrevet så mye om skolene, elevene eller lærerne i Malawi. Det faget vi har observert har vært ”Social Studies”, som tilsvarer samfunnsfag i Norge. Stort sett har kvaliteten på undervisningen vært veldig bra, og elevene er konsentrerte og følger med. Selv om antallet elever i hver klasse er minst det dobbelte av hva det er i Norge, er det mye mer ro i klasserommene her. Aktivitetsnivået er som regel høyt, og elevene er utrolig ivrige etter å få svare. Når de rekker opp hånda bruker de en slags knipseteknikk for å bli lagt merke til av læreren, men siden nesten alle gjør det samtidig, mister knipsingen mye av sin funksjon. Når noen svarer feil, blir de alltid møtt med: ”Thank you for trying”, og hvis de svarer riktig: ”Good. Give a clap for her/him”. Da klapper alle elevene ett samstemt klapp. Det er utrolig fascinerende, og for ikke å snakke om oppmuntrende, samtidig som alles oppmerksomhet rettes mot det samme. Av og til har de variasjoner av klapperytmer, og kan ha flere klapp for en elev, i en bestemt takt som alle følger. Dette gir en utrolig god stemning i klasserommet. På barneskolenivå sitter alle elevene på gulvet. I et klasserom på størrelse med norske, finner man mellom seksti og hundre elever samlet tett sammen på gulvet. Når læreren ber dem finne sine faste grupper for å jobbe med gruppearbeid, piler alle over gulvet til en fast plass hvor gruppa samles. I Norge ville denne organiseringen kanskje tatt godt i mot ti minutter, men her i Malawi har jeg sett det skje på under ett minutt. Alle husker hvilken gruppe de hører til i, og alle gjør som de får beskjed om. Konsentrasjonsnivået er bemerkelsesverdig høyt.

Påskeplaner
Det blir verken snø, ski, scooter eller pølse i brød på meg denne påska. Tror faktisk det er den første påska i hele mitt liv, at jeg ikke er hjemme i Lierne. Kan vedde ganske mye på at dere der hjemme får knallvær med sol og blå himmel hver dag, og det er kanskje vel fortjent etter snøstormene som herjet sist påske. Krysser likevel fingrene for at det beste påskeværet i manns minne kommer neste år. ;) Hva skal så jeg gjøre i påsken? Vi starter faktisk feiringen i morgen, men en tur opp på Zombaplatået. Vi har kjøpt inn KitKat-sjokolade som erstatning for Kvikk Lunsj, og grønne appelsiner. Når vi kommer hjem til leiligheten igjen blir det kanskje varm kakao. Litt norsk må man jo være når det først er påske.

Hvis alt så går som planlagt, så reiser vi til Zambia på onsdag. Planen var at vi skulle fly med Air Malawi til Lusaka, og så ta buss torsdags morgen, til Livingstone ved Victoria Falls. Vi har både kjøpt og betalt for flybillettene, og også – etter mye om og men – fått booket oss inn på hotell. Men da alt så ut til å være i orden, ringte de fra reisebyrået og fortalte at Air Malawi har kansellert flyvningen mellom Blantyre og Lusaka den onsdagen. Vi må reise fra mandag til mandag eller fredag til fredag. Håkon, mannen til Hanna, kom til oss på torsdag, og han skal reise hjem til Norge igjen fra Livingstone tirsdag 25. mars. Med tanke på det, passer det utrolig dårlig for oss å reise til Zambia på mandag, da han knapt rekker å se Malawi, samt at han må bli igjen alene i Livingstone ei natt. Reiser vi på fredag rekker vi nesten ikke å møte Sigrid, Kristin og Sara (Namibia-gjengen), som vi skal møte i Livingstone, da de reiser tilbake til Namibia søndag 23 mars. De tre, Torill og jeg har også bestilt en to dagers safari i Botswana (Livingstone ligger på grensen til Zimbabwe, Botswana og Namibia) fra fredag til lørdag, en plan som funker dårlig hvis vi ankommer Lusaka (6 timers biltur fra Livingstone) først på fredag. I går tilbrakte Torill stort sett hele dagen på telefon med reisebyrået, som igjen var inn og ut av møter og telefoner med Air Malawi. Air Malawi er visstnok på randen av konkurs, og vi har hørt ganske mange historier om kansellerte flygninger, hyppige skifter i avgangstidspunkt osv. Det burde nok derfor ikke komme som noen overraskelse at de begynner å forandre på reiseplanene våre for oss. Etter mye om og men, ser det derimot ut til å ordne seg, ved at de har gått med på at vi heller kan fly med South African Airways på onsdag, med mellomlanding i Johannesburg. Vi får ikke vite sikkert hvordan reiseruta blir før på mandag, men vi krysser alle fingrer og håper at det ordner seg.

Ps. Siste nytt er at vi kanskje skal tilbringe natta mellom onsdag og torsdag i Johannesburg, Soer Afrika, paa Air Malawis regning, for saa aa fly direkte til Livingstone paa torsdag. Vi krysser fingrene for denne loesningen, da vi alle oensker aa krysse av et nytt land i passet. Men, hvordan ruta til Zambia faktisk blir, faar vi ikke vite sikkert foer vi staar paa flyplassen i Blantyre paa onsdag. Alt ve vet er at Air Malawi har lovet at vi skal faa fly paa onsdag.

Pps. Haakon hadde med ordentlig KVIKK-LUNSJ (!) som overraskelse paa paasketuren vaar i gaar (soendag)! Vi hadde en topp (!) dag der vi besteg toppen av Zomba-plataaet (2088 moh), etter 2 timers gange i skikkelig Afrika-bush!

Studenter i utlandet?

Onsdag, 12. mars 2008
Om noen dager er vi halvveis i oppholdet i Malawi, men ennå har jeg ikke fått følelsen av at jeg er her for å studere ved et college i utlandet. Chancellor College (Chanco) er rammet av streik. Professorene krever lønnsøkning, og nekter å forelese så lenge streiken pågår. Studentene venter på eksamenskarakterene fra før jul, som professorene nekter å gi fra seg så lenge forhandlingene står stille. Studentene lever altså i et uvisse om de har stått på eksamen og nådd kravet for å kunne fortsette, eller om de står uten studieplass når forelesningene en dag starter igjen.

Chancellor College (Chanco)

Da vi kom til Lilongwe i februar fikk vi vite at Chanco ville åpne 1. mars, og at vi da ville bli en del av studentlivet og hva det hadde å by på. Etter at vi ankom Zomba, begynte antydingene om at streiken og forhandlingene sto i lås, og at skolestarten nok ville bli utsatt. Først nå har vi begynt å forstå det store omfanget av streiken, hva den handler om, og de store frustrasjonene for de som er rammet.

Chanco har de siste årene opplevd å miste store deler av et godt utdannet personale. I de andre landene i det sørlige Afrika, mottar de universitetsansatte professorene hele 500 prosent mer i lønn enn de med lik utdannelse ved Chancellor College. Malawi rammes derfor av en ”brain drain”, der de godt utdannede flytter til andre land på grunn av bedre økonomiske forutsetninger. Samson fortalte at ved et college i Botswana jobbet godt over tjue malawiere som tidligere hadde vært ansatt ved Chanco. Samson og hans kolleger har lagt inn krav om en lønnsforhøyelse på 200 prosent. Et slikt krav høres utrolig ut for oss som kommer fra Norge, hvor en ukeslang streik er lenge nok, og lønnskravene ligger på noen få kroner i timen. Allikevel er det kanskje et fair krav når man sammenligner med nabolandene, og det faktum at Malawi tappes for de kloke hoder som skal utdanne den nye generasjonen av intellekt. For å kunne møte alle utfordringer med befolkningsvekst, mat- og vannmangel, trenger Malawi sårt folk med utdanning. Professorene ved Chanco spiller derfor med store kort i ermet. Men så lenge administrasjon og rektor ikke lar seg påvirke, og regjeringen ikke ønsker å involveres, står forhandlingene på stedet hvil.

Studentene er den uskyldige parten, som står uten store rettigheter eller muligheter for å påvirke sin egen tilværelse. Akkurat nå lever de i et uvisse om når skolen vil starte, om de har stått på eksamen, og om hva de kan gjøre i mellomtiden. Kun førsteårsstudenter har startet opp til normal tid, da de er tatt opp på annet grunnlag. Men selvstudium er det eneste de har å ta seg til. Som norske studenter er vi heldige. Vi vet hva vi har i pensum, professorene stiller villig opp når vi ønsker å intervjue dem i forbindelse med prosjektene våre, og vi kan reise hjem og ta eksamen når sommeren kommer. Allikevel er det ganske surt, at vi er her i Malawi som studenter, men ikke får gå på forelesninger, kjenne på studentlivet ved Chanco, og ikke minst at vi går glipp av muligheten for å bli kjent med studentene. Vi hadde store planer om å delta på studentaktiviteter, og utnytte de mulighetene som området rundt Chanco har å by på. I går fikk vi melding fra Sigrid, Kristin og Sara, som deltar i samme studie som oss i Namibia. De spurte om vi hadde fått mange nye venner. Selv hadde de kommet godt i gang, og var med på både volleyball- og fotballag. Vi kunne svare at våre nærmeste venner her i Malawi, foreløpig er teologistudentene som studerer på området der vi bor, og datteren til presten som bor over gårdsplassen. De er alle veldig trivelige, men jeg tror vi alle hadde satt pris på snart å bli kjent med studenter med samme studieinteresser som oss selv, samt bli en del av et studentmiljø.

Professorene ved Chanco har mange gode poeng i sine krav om lønnsforhøyelse. Samtidig er de blant de rikeste menneskene i Malawi. Sammenlignet med den normale lønningen i landet samt prisene på varer og tjenester, tjener de godt. Nybegynnerlønnen til en professor er over ti ganger så høy som lønningen til en barneskolelærer (ifølge Samson). Hva vil skje dersom de får gjennom kravet sitt, og får 200 prosent mer i lønn? Vil da ulikhetene mellom fattige og rike bli større? Eller vil det kanskje være en fordel, ved at utdannet arbeidskraft får bedre vilkår, og dermed er med på å bygge opp en bedre økonomi innad i landet? Tiden får vel vise, både hva utfallet av forhandlingene blir, konsekvensene av disse, og om vi fire norske kan komme hjem til Norge og virkelig påstå at vi har vært studenter ved Chancellor College i Malawi.

Stephen Carr – He Who Was ”Surprised by Laughter”

Søndag, 9. mars 2008
Vi kjører opp mot Zombaplatået, tar av mot venstre, og kjører på en humpete landevei inn i noe som ser ut til å være en liten, afrikansk ”village”. Utsikten ut over Zomba og Malawi er fantastisk. Hvor skal vi? Vi skal besøke Stephen Carr, en engelskmann som har vært bosatt i Zomba i 18 år. Men han kan kanskje ikke kalles en engelskmann lenger, da han har tilbrakt mesteparten av livet sitt i Afrika. I 1952 reiste han til Nigeria hvor han tilbrakte to år i læring, for å kunne reise tilbake til Afrika som misjonær for å utdanne afrikanske lærere i jordbruk. I 1954 giftet han seg med sin Anne, en kvinne fra en av Englands fineste og rikeste familier. Hun trosset sin far, og valgte å følge sin mann til Sør-Sudan like etter bryllupet. Begge ønsket de å realisere sine kall som misjonærer.

I Sudan oppdager de begge etter hvert at europeernes måte å drive jorda på, ikke nødvendigvis er det som passer best i det tropiske Afrika. Allikevel skal de altså lære bort sine metoder, og overtale afrikanere til å glemme sine. Mr. Carr og hans kone ønsker ikke å være en del av dette, men vil heller lære hvordan og hvorfor den lokale befolkningen i Sør-Sudan gjør som de gjør. Etter å ha sjokkert både briter og afrikanere med sine planer, flytter de inn i sine egne jordhytter og blir en del av et stammesamfunn.

Vi har kjørt et lite stykke på den humpete landeveien, da en stor, vakker hage med fiskedam, blomster og banantre, og et stort mursteinshus i en noe europeisk stil, dukker opp i enden av en avkjørsel. Her bor Stephen Carr, og vi er invitert hjem til ham.

”Our friends and neighbours at Undukori were certainly extremely short of material possessions, their lives were at times hard and when they were sick they could be painful. The last thing that they were, however, was joyless and miserable. Living in a supportive community, sharing the care of children, unworried about lack of clothes or modern appliances, using conversation, story-telling and a complex game involving the movement of seeds in holes in ground, they filled their leisure hours. Above all they brought to their lives their innate sense of rhythm and song which they used to lighten the burden of many tasks and provide their main entertainment (s. 61).”

Mr. Carr har skrevet en bok kalt ”Surprised by Laughter – Some Good News Out of Africa”. Hanna, Sanna og Torill har rukket å lese hele boka før besøket i dag, og de har knapt snakket om annet mens de leste og i ettertid. Jeg har snart kommet halvveis, og er allerede veldig betatt av både boka, personene og ikke minst pågangsmotet som ligger bak. ”Surprised by Laugther” handler om Anne og Stephen Carr’s liv som misjonærer og bønder i Afrika. I dag fikk vi alle fire hver vår signerte utgave av boka, samt en lang samtale over kaffe og hjemmelagde kaker. Han hadde mye på hjertet, og fortalte villig om alt han hadde opplevd. Han delte også med oss at Malawi virkelig er et av de fattigste landene i verden, og at befolkningstettheten gjør landet unikt i Afrika. Det er det eneste landet i denne regionen med en så stor befolkningstetthet, og samtidig så få måneder med regn i året. Sammenlignet med andre land med den samme befolkingstettheten, blant annet Rwanda, har disse regn hele året, og derfor også muligheten til å dyrke mat ut av jorda hele året. I Malawi lar ikke dette seg gjøre, og befolkningen står stadig ovenfor en risiko for kritisk matmangel.

Mot slutten av møtet fikk vi se bilder fra de tidlige årene i Afrika. Det var spennende å se historiene vi hadde lest om i bilder fra virkeligheten. En siste runde i den store hagen, avsluttet en veldig trivelig formiddag. Ved siden av det store huset, sto ei stor jordhytte. Det var ei slik ei de opprinnelig hadde lyst til å bo i på tomten sin ved Zombaplatået, men briten de søkte om tillatelse for å få bygge, ville ikke akseptere at briter skulle bo i jordhytter. For å få byggetillatelse måtte huset være av et mer ”vestlig” preg, og det har det også blitt. Men Mr. Carr forteller villig hvorfor jordhytter er å foretrekke i det varme Afrika: Med et tykt stråtak, som nesten går ned til bakken, utsettes ikke veggene for stort mye sol, og man kan nyte nattens søvn i en kjølig, behagelig temperatur. ”I imagine that we had the coolest bedroom in the Southern Sudan (s. 44).”

Hverdagsliv og matprat

Lørdag, 8. mars 2008
Dagene her i Malawi virker å bli kortere og kortere. I begynnelsen av oppholdet, og spesielt i de første ukene i Zomba, føltes det som om dagene var endeløse. Vi hadde hele dager å ta av, og vi rakk å gjøre alt vi hadde bestemt oss for. I det siste føler jeg ikke at jeg rekker gjøre noen ting, og må prioritere det ene foran det andre. Bloggskrivingen har, som eksempel, kommet sist i prioriteringsrekken den siste tiden.

Dagen i dag har også føltes som en noe travel dag. Jeg sto opp rundt 6.30, og begynte å koke opp vann for å vaske undertøy og to håndklær. En gang i uka har vi ansatt ei dame for å vaske klær for oss. Ikke fordi vi ikke greier det selv, men fordi det er noe som krever mye tid og energi, og ikke minst fordi vi på denne måten bidrar til å gi arbeid og lønn til ei som sårt trenger det. Uansett mengde med klær, betaler vi knappe 20 kroner dagen (til sammen!) – et prisforslag gitt av henne. Men hun har ikke tilgang på varmt vann når hun vasker, så undertøy, handklær og sengetøy er greit å gjøre selv. Fint med ”kvalitetssikret” vasking av disse.

Vi spiste frokost sent i dag, tror klokka var nesten halv ni. Hver morgen spiser vi havregrøt med rosiner til frokost. Jeg ble overlykkelig da vi første dagen i Zomba fant havregryn som fast inventar i butikkhyllene. Det er en veldig fin start på dagen, spesielt siden grovt brød eller grovt mel ikke ser ut til å eksistere. Det finnes brunt brød, men dette kan nok på ingen måte kalles grovt. Kostholdet går stort sett i havregrøt, ristet brunt brød (bedre enn loff!), frukt (banan så det rekker!) og middag med utgangspunkt i hva vi måtte finne av ingredienser. Markedet her i Zomba selger utrolig mye fin og fersk frukt og grønnsaker. Hanna har lagd mexicansk mat til oss to ganger – utrolig godt. Ellers har Torill vist seg å være en fantastisk potetmoslager, og Sanna er den store pizzakokken. Selv har jeg fått rollen som pannekakerøremester. Tror aldri jeg har spist så mye pannekake før som det jeg har gjort her (Katrine, du ha nok likt deig her ;), men det er utrolig godt, med sukker og sitron på før den rulles sammen. Kan også anbefale tilbehør som: stekt banan, yoghurt, bringebærsyltetøy og appelsin.

Så mens vi snakker om mat, har det seg slik at vi har invitert en av lærerne ved Mulunguzi Secondary School – en skole vi har jevnlig kontakt med – hit til oss for å lage malawisk mat. Han er på vår alder, og har matlaging som sin store hobby. Han er ikke av de mest pratsomme, men vi håper at han er desto bedre til å lage mat. Ser frem mot en spennende kveld. På menyen står: Soppsuppe som forrett, marinert kylling med ovnsstekte poteter og sopp til hovedrett, og ovnsbakt eple med kanel til dessert. Ser frem mot en ”kulinarisk aften”.