Onsdag, 30. april 2008
Da har den siste kvelden i Malawi kommet. Det er veldig surrealistisk å tenke på at oppholdet nå er så godt som over, og at om noen dager befinner jeg meg i Norge. Det norske livet virker fjernt når man er i et land som Malawi, samtidig er det noe man streber etter og savner deler av hele tiden. Savnet til Malawi vil ikke handle om de materielle godene, men om været, folkene, stemningen, de gode kveldene og de lange morgenene.
I dag kjørte vi med Samson fra Zomba til Lilongwe. Sist vi kjørte samme strekningen var det i nattemørket i februar. Det var en veldig fin biltur med vakker natur og et utrolig stort folkeliv langs veiene. Det var mange å si farvel til i Zomba: Mr. Chilambo som er assistent koordinator, og som var sammen med oss hele uka i Mzuzu, vaskedama som har vasket klærne våre i to måneder, bestyrere og vakter ved colleget vi bodde, samt 29 prestestudenter. Noen hadde behov for å si mer farvel enn andre, blant annet småflørterne Torill og prestestudenten Dr. Jones. Det var trist å reise, men litt godt å få gjort unna alle ha det bra-seansene. Nå venter alt og alle hjemme i Norge. Det blir godt å komme hjem, men etter noen dager hadde jeg nok ikke takket nei til en flybillett tilbake til livet vårt i Malawi. Jeg har vært her med ei fantastisk gruppe. Vi har ledd så mye sammen, og internhumoren er virkelig på topp til en hver tid. ”Spray Blond” har gjort Hanna og meg blondere, mens Torill mobbes med millimetermannen som rekker henne opp til haka. Sanna er den som alle andre afrikanske sjarmører vil ha, men ingen har klart å få henne på kroken. Likevel liker flørte-Sanna ”å gjøre det som forventes av henne”…
I morgen flyr vi fra Lilongwe til Johannesburg, og videre til Frankfurt hvor vi vil være fremme i morgentimene på fredag. Fra Frankfurt går det ett i ett til Oslo og til Trondheim, hvor vi etter planen skal lande i 1 tida. Vi har mindre enn to timer på hver flyplass, og må nok løpe for å være sikker på å rekke alle fly. Håper virkelig at flyet til Johannesburg er i rute, for rekker vi flyet til Frankfurt, kommer vi oss nok til Norge og Trondheim i løpet av fredagen. Gleder meg til å se alle kjente og kjære igjen.
torsdag 1. mai 2008
I Afrika vokser julestjerner på trær
Torsdag, 24. april 2008
I nesten tre måneder har jeg vært i Malawi, og nå nærmer hjemreisen seg med raske skritt. Om akkurat ei uke er vi i Lilongwe, og begynner å gjøre oss klare til å reise til flyplassen. I 2 tida den 1. mai forlater vi Malawi, og skal etter planen være tilbake i Trondheim omtrent ett døgn senere.
Rasjonering
Jeg har både opplevd og lært utrolig mye de siste månedene, men jeg tror ikke alt vil synke inn før jeg har vært hjemme en stund. Det blir rart å komme tilbake til en norsk hverdag. I innhold vil den på mange måter være den samme, med skole og studier som hovedfokus, men med forskjellige kullisser og muligheter. Det å løpe ned på butikken rundt hjørnet når det er noe en mangler, og finne det store, rike utvalget der man kan velge og vrake, er ett eksempel. Etter hvert som vi har blitt bedre kjent med byen Zomba, har vi også fått tak i stadig mer av produkter vi har savnet, eller i det minste gode erstatninger. De varene som vi har savnet mest er truseinnlegg og salt. Jeg hadde aldri trodd at salt ville være mangelvaren i Afrika, men her i Zomba har det ikke vært til å oppdrive de siste to månedene. Vi har lett i alle store og små butikker, men det finnes ingen steder. Derfor har vi fått erfare livet med rasjonering på salt.
Kuriositeter og kulturkollisjon
Her i Malawi har det den siste tiden blomstret av røde julestjerner i trær rundt omkring. Ikke visste jeg at julestjernen egentlig vokser på et tre, mens vi i Norge oppvarter den som en potteplante i juletider. I Malawi blomster den ikke før i april, og bringer over hodet ingen assosiasjoner til jul.
Menn som leier hverandre i hånda er et mer normalt syn her, enn hjemme i Norge. Et bilde jeg aldri vil glemme, er den uniformerte politimannen som vandrer rundt hånd i hånd med en annen mann i sivil – midt på lyse dagen. Av og til kan man observere rekker med menn som går gjennom byen og holder hverandre i hendene. To og to, tre eller fire sammen. Man kan observere det i byen, på colleget eller her vi bor på den teologiske campusen. Det er et utrolig fascinerende syn, spesielt i et land der homofili er et tabu. Men så har det heller ingenting med homofili å gjøre, jeg tror ikke en gang at tanken har slått dem. Her er det å leie hverandre i hånda, et tegn på vennskap. To kompiser som vandrer sammen, side om side, viser på denne måten at de holder sammen. Med norske erfaringer, der man stort sett aldri opplever at voksne menn holder hverandres hender, tar jeg meg i å se en ekstra gang og synes at det ser litt merkelig ut.
Det å se, men ikke stirre er til tider en vanskelig kombinasjon, i alle fall når nysgjerrigheten jobber maks med å dra blikket over på det interessante objektet. Verst er det vel når det er ett spesielt menneske interessen vokser mot. Man vil ikke stirre, men likevel observere – kombinasjonen er en utfordring. At folk som er albino er et nærmest vanlig syn i afrikanske land ble jeg ikke klar over før forkurset i Volda i januar. Hittil har vi støtt på et godt antall med denne sykdommen: de har afrikanske trekk når det gjelder nese og hår, men er likevel kritthvite i huden og håret. De setter sitt særpreg på det vanlige folkelivet, og vi norske blir fascinert på en måte vi føler ikke er helt på moralens side. Utfordringen blir derfor å begrense fascinasjonen samtidig som et stjålet blikk tilfredsstiller den sultne nysgjerrigheten.
“How are you? I am fine, thank you. How are you?” Slik hilser alle i Malawi. Vi har også blitt vandt til denne høflighetsfrasen, selv om det i begynnelsen føltes veldig unaturlig å si denne frasen i begynnelsen. Jeg følte meg utrolig dum der jeg gikk på rekke etter de andre og spurte om og svarte på akkurat det samme som de foran meg. Når en av oss hadde spurt om den vi møtte hadde det bra, var det for meg veldig unaturlig å spørre samme person om akkurat det samme. Men sånn gjør man det her, og det er en naturlig del av kulturen. Etter å ha vendt meg til det, kommer frasen av seg selv også fra meg. Vi har også blitt utfordret til å lære frasen på Chicheva som er det vanligste nasjonalspråket i Malawi: ”Muli bwanji? Ndili bwino, kaya inu? Ndili bwino.” Nå mot slutten av oppholdet har vi erfart at det selvfølgelig også er forskjellige måter for hilsning på morgenen, ettermiddagen og kvelden. Jeg henger ikke helt med på alle dem, men prøver så godt jeg kan å svare riktig når noen spør. For alle spør. Mannen på gata man aldri før har sett, dama som selger bananer, studenten du har støtt på en gang tidligere, sjefen over alle sjefer på colleget. Dette er malawiernes måte å hilse på, samt en fin innledning til en samtale. Det blir spennende å se om vi fire begynner å interessere oss i livet til kassadama på Rema eller Rimi når vi kommer hjem. For nå etter tre måneder begynner hilsningen å bli en vane, den kommer uten at jeg tenker meg om. Ny vane, vond å vende? Det gjenstår å se.
Hekta på stoff…
Malawi har gjort oss alle hekta på stoff. For som Hanna sa til vår pakistanske dealer på et hjørne i byen: ”We are all addicted to drugs”. Dette var riktignok en nokså fri oversettelse fra det norske ordet stoff, og Hanna tok seg raskt inn igjen og forklarte at hun mente ”addicted to fabrics”. Om den pakistanske stoffselgeren skjønte sammenhengen mellom de to ordene, er heller usikkert. Man får kjøpt utrolig mange flotte stoffer i Afrika, og Malawi er intet unntak. Zomba by kryr av skreddere – de sitter utenfor hver eneste butikk, og krever ikke stort mer enn 20 kroner for å sy et skjørt. Er det da rart at norske jenter tar litt av? Vi har laget en del skjørt, kjoler og topper. Nok til at vi må bekymre oss litt for overvekt på flyet hjem. Det har vært mye frem og tilbake før vi fant skreddere som virkelig fikk til det vi ba dem om, men egentlig så har det også vært litt gøy. Utfordringen er å begrense seg, for når vi er fire til sammen er det lett å jage opp hverandre. Torill var for eksempel veldig stolt over at hun nå var ferdig med alt hun skulle få lagd, da det plutselig ble tre skjørt til.
The L- (and R-) Words
Det malawiske flagget har fargene “black, gleen and led”. Dette skrev en malawisk elev i brevet til en norsk brevvenn. Afrikanere flest bytter mellom L og R i ord. ”Shop-Rite” blir ”Shop-Lite” (Light), ”hallo” blir ”harro” og ”election” kan fort bli ”erection”. Ikke alltid like heldig, men alltid like sjarmerende. Når de høyt utdannede professorene begynner bytte på lydene, kan man ikke gjøre annet enn å smile. I går besøkte vi en av de malawiske studentene som dro til Norge gjennom samme utvekslingsprogram i fjor. Han heter Steve, og jobber nå som lærer ved en av de beste secondary skolene i landet. Vi fikk observere han i en time, hvor han underviste i historie om rennesansen. Jeg synes han er en veldig god lærer som virkelig oppnår kontakt med elevene, men det var vanskelig å holde seg når jeg begynte legge merke til alle l- og r-feilene han hadde. Han snakket blant annet om ”Lom” i Italia. Elevene merker det ikke, da de fleste av dem antagelig har den samme talefeilen. Her på teologi colleget har vi blitt kjent med en som heter Erriot. Først for noen dager siden oppdaget vi at han skriver navnet ”Elliot”. L- og r-ordene og feilene er altså å finne overalt.
Utfordringer med å være hvit i Malawi
Som hvitt menneske i Malawi forventer alle at man har penger. De som har lite ser store muligheter i oss, og vet å spille på vår samvittighet. Selgerne er kanskje de verste. De kommer gang til gang til leiligheten der vi bor og prøver å prakke på oss både det ene og det andre. En sjelden gang kommer de med noe vi faktisk har litt lyst på, men de gangene vi har kjøpt noe, har det vært mest på grunn av sympati. Det er også mange tiggere, da for det meste mennesker med en eller annen form for handikap. De presser ikke like mye på som selgerne, men er mer fornøyde med det lille de får, eventuelt ikke får. Har vi ingenting å gi akkurat da, går de bare videre til neste og håper på det beste. Når det gjelder kategorien tiggere er det nok verst når barn kommer tiggende. Mange kan kun frasen ”give me money” på engelsk, og er det de sier når de møter en hvit person. Mange foreldre sitter i bakgrunnen, og venter på byttet som barna samler inn. I situasjoner hvor vi møter tiggende barn, har vi forsøkt ikke å gi. Sanna er veldig flink når det gjelder å kommunisere med disse barna. Hun spør dem alltid hvorfor de ikke er på skolen nå som det er skoletid. Vi andre tre har forsøkt og lært, og håper barna oppmuntres til skolegang heller enn tigging, eller at foreldrene i det minste forstår at det er større midler å hente i å sende barna på skole.
Små snacks…
Mandag, 28. april
Tiden her i Malawi er straks omme, og dagene ser ut til å fly fra oss alle. Vi har forsøkt å treffe alle kjente og ukjente de siste dagene, samtidig som alt skal pakkes og gjøres klart. For å unngå overvekt på flyet hjem sendte vi akkurat en pakke hjem med posten. I følge skjemaet vil den være i Norge i september.
I kveld skal vi ut og spise sammen med Kristin som er norsk og har bodd her i Zomba i over ett år. Hun er her også på utveksling gjennom Fredskorpset, og skal ikke hjem før i juli. Vi har hatt en del med henne å gjøre, og det har vært fint å ha ei norsk venninne med litt mer erfaring fra Malawi enn oss selv.
Hannas lille hjørne
Ellers har jeg, Hanna, fått æren av å synge siste vers på denne visa. Som dere sikkert har forstått gjennom Åshilds spennende logg, har vi opplevd utrolig mye og er takknemlig for å ha fått muligheten til å bli kjent med landet Malawi (som jeg ikke visste eksisterte før jeg hørte om denne utvekslingen). Som gruppe har vi hatt våre ups- and downs som normalt er, men stort sett vil jeg si vi har vært flinke til å finne det komiske i en hver situasjon og le litt av hverandre. Vi har ledd av (Nerde-) Sanna som tar på seg lærerrollen både i tid og i utide, og av Torill som har blitt litt mer enn bare sjarmert av en av presteguttene (som går under de interne kodenavnene doktoren eller millimetermannen). Åshild er et kapittel for seg selv, med sitt ytre ynde og likevel sine slående frekke, og til tider langt ute på kanten, kommentarer. Hvem skulle tro at noe så frekt kunne bo i noe så søtt? Dessuten er hun kanskje den beste av oss til å prute... Åshild smiler bare fint og sier: ”I think I will have it for 150”, og selgerne lar seg sjarmere, lite anende om at det bare er et skittent knep. Jeg må også advare at det er en betydelig blondere Åshild som ankommer Norge på fredag. Dette er dessverre også tilfelle med meg selv…
Som avslutning ønsker jeg bare kort å nevne at vi har gjennomgått en rekke stormer, noen verre enn andre, og har akkurat kommet ut fra det fryktelige uværet Oluf.
I nesten tre måneder har jeg vært i Malawi, og nå nærmer hjemreisen seg med raske skritt. Om akkurat ei uke er vi i Lilongwe, og begynner å gjøre oss klare til å reise til flyplassen. I 2 tida den 1. mai forlater vi Malawi, og skal etter planen være tilbake i Trondheim omtrent ett døgn senere.
Rasjonering
Jeg har både opplevd og lært utrolig mye de siste månedene, men jeg tror ikke alt vil synke inn før jeg har vært hjemme en stund. Det blir rart å komme tilbake til en norsk hverdag. I innhold vil den på mange måter være den samme, med skole og studier som hovedfokus, men med forskjellige kullisser og muligheter. Det å løpe ned på butikken rundt hjørnet når det er noe en mangler, og finne det store, rike utvalget der man kan velge og vrake, er ett eksempel. Etter hvert som vi har blitt bedre kjent med byen Zomba, har vi også fått tak i stadig mer av produkter vi har savnet, eller i det minste gode erstatninger. De varene som vi har savnet mest er truseinnlegg og salt. Jeg hadde aldri trodd at salt ville være mangelvaren i Afrika, men her i Zomba har det ikke vært til å oppdrive de siste to månedene. Vi har lett i alle store og små butikker, men det finnes ingen steder. Derfor har vi fått erfare livet med rasjonering på salt.
Kuriositeter og kulturkollisjon
Her i Malawi har det den siste tiden blomstret av røde julestjerner i trær rundt omkring. Ikke visste jeg at julestjernen egentlig vokser på et tre, mens vi i Norge oppvarter den som en potteplante i juletider. I Malawi blomster den ikke før i april, og bringer over hodet ingen assosiasjoner til jul.
Menn som leier hverandre i hånda er et mer normalt syn her, enn hjemme i Norge. Et bilde jeg aldri vil glemme, er den uniformerte politimannen som vandrer rundt hånd i hånd med en annen mann i sivil – midt på lyse dagen. Av og til kan man observere rekker med menn som går gjennom byen og holder hverandre i hendene. To og to, tre eller fire sammen. Man kan observere det i byen, på colleget eller her vi bor på den teologiske campusen. Det er et utrolig fascinerende syn, spesielt i et land der homofili er et tabu. Men så har det heller ingenting med homofili å gjøre, jeg tror ikke en gang at tanken har slått dem. Her er det å leie hverandre i hånda, et tegn på vennskap. To kompiser som vandrer sammen, side om side, viser på denne måten at de holder sammen. Med norske erfaringer, der man stort sett aldri opplever at voksne menn holder hverandres hender, tar jeg meg i å se en ekstra gang og synes at det ser litt merkelig ut.
Det å se, men ikke stirre er til tider en vanskelig kombinasjon, i alle fall når nysgjerrigheten jobber maks med å dra blikket over på det interessante objektet. Verst er det vel når det er ett spesielt menneske interessen vokser mot. Man vil ikke stirre, men likevel observere – kombinasjonen er en utfordring. At folk som er albino er et nærmest vanlig syn i afrikanske land ble jeg ikke klar over før forkurset i Volda i januar. Hittil har vi støtt på et godt antall med denne sykdommen: de har afrikanske trekk når det gjelder nese og hår, men er likevel kritthvite i huden og håret. De setter sitt særpreg på det vanlige folkelivet, og vi norske blir fascinert på en måte vi føler ikke er helt på moralens side. Utfordringen blir derfor å begrense fascinasjonen samtidig som et stjålet blikk tilfredsstiller den sultne nysgjerrigheten.
“How are you? I am fine, thank you. How are you?” Slik hilser alle i Malawi. Vi har også blitt vandt til denne høflighetsfrasen, selv om det i begynnelsen føltes veldig unaturlig å si denne frasen i begynnelsen. Jeg følte meg utrolig dum der jeg gikk på rekke etter de andre og spurte om og svarte på akkurat det samme som de foran meg. Når en av oss hadde spurt om den vi møtte hadde det bra, var det for meg veldig unaturlig å spørre samme person om akkurat det samme. Men sånn gjør man det her, og det er en naturlig del av kulturen. Etter å ha vendt meg til det, kommer frasen av seg selv også fra meg. Vi har også blitt utfordret til å lære frasen på Chicheva som er det vanligste nasjonalspråket i Malawi: ”Muli bwanji? Ndili bwino, kaya inu? Ndili bwino.” Nå mot slutten av oppholdet har vi erfart at det selvfølgelig også er forskjellige måter for hilsning på morgenen, ettermiddagen og kvelden. Jeg henger ikke helt med på alle dem, men prøver så godt jeg kan å svare riktig når noen spør. For alle spør. Mannen på gata man aldri før har sett, dama som selger bananer, studenten du har støtt på en gang tidligere, sjefen over alle sjefer på colleget. Dette er malawiernes måte å hilse på, samt en fin innledning til en samtale. Det blir spennende å se om vi fire begynner å interessere oss i livet til kassadama på Rema eller Rimi når vi kommer hjem. For nå etter tre måneder begynner hilsningen å bli en vane, den kommer uten at jeg tenker meg om. Ny vane, vond å vende? Det gjenstår å se.
Hekta på stoff…
Malawi har gjort oss alle hekta på stoff. For som Hanna sa til vår pakistanske dealer på et hjørne i byen: ”We are all addicted to drugs”. Dette var riktignok en nokså fri oversettelse fra det norske ordet stoff, og Hanna tok seg raskt inn igjen og forklarte at hun mente ”addicted to fabrics”. Om den pakistanske stoffselgeren skjønte sammenhengen mellom de to ordene, er heller usikkert. Man får kjøpt utrolig mange flotte stoffer i Afrika, og Malawi er intet unntak. Zomba by kryr av skreddere – de sitter utenfor hver eneste butikk, og krever ikke stort mer enn 20 kroner for å sy et skjørt. Er det da rart at norske jenter tar litt av? Vi har laget en del skjørt, kjoler og topper. Nok til at vi må bekymre oss litt for overvekt på flyet hjem. Det har vært mye frem og tilbake før vi fant skreddere som virkelig fikk til det vi ba dem om, men egentlig så har det også vært litt gøy. Utfordringen er å begrense seg, for når vi er fire til sammen er det lett å jage opp hverandre. Torill var for eksempel veldig stolt over at hun nå var ferdig med alt hun skulle få lagd, da det plutselig ble tre skjørt til.
The L- (and R-) Words
Det malawiske flagget har fargene “black, gleen and led”. Dette skrev en malawisk elev i brevet til en norsk brevvenn. Afrikanere flest bytter mellom L og R i ord. ”Shop-Rite” blir ”Shop-Lite” (Light), ”hallo” blir ”harro” og ”election” kan fort bli ”erection”. Ikke alltid like heldig, men alltid like sjarmerende. Når de høyt utdannede professorene begynner bytte på lydene, kan man ikke gjøre annet enn å smile. I går besøkte vi en av de malawiske studentene som dro til Norge gjennom samme utvekslingsprogram i fjor. Han heter Steve, og jobber nå som lærer ved en av de beste secondary skolene i landet. Vi fikk observere han i en time, hvor han underviste i historie om rennesansen. Jeg synes han er en veldig god lærer som virkelig oppnår kontakt med elevene, men det var vanskelig å holde seg når jeg begynte legge merke til alle l- og r-feilene han hadde. Han snakket blant annet om ”Lom” i Italia. Elevene merker det ikke, da de fleste av dem antagelig har den samme talefeilen. Her på teologi colleget har vi blitt kjent med en som heter Erriot. Først for noen dager siden oppdaget vi at han skriver navnet ”Elliot”. L- og r-ordene og feilene er altså å finne overalt.
Utfordringer med å være hvit i Malawi
Som hvitt menneske i Malawi forventer alle at man har penger. De som har lite ser store muligheter i oss, og vet å spille på vår samvittighet. Selgerne er kanskje de verste. De kommer gang til gang til leiligheten der vi bor og prøver å prakke på oss både det ene og det andre. En sjelden gang kommer de med noe vi faktisk har litt lyst på, men de gangene vi har kjøpt noe, har det vært mest på grunn av sympati. Det er også mange tiggere, da for det meste mennesker med en eller annen form for handikap. De presser ikke like mye på som selgerne, men er mer fornøyde med det lille de får, eventuelt ikke får. Har vi ingenting å gi akkurat da, går de bare videre til neste og håper på det beste. Når det gjelder kategorien tiggere er det nok verst når barn kommer tiggende. Mange kan kun frasen ”give me money” på engelsk, og er det de sier når de møter en hvit person. Mange foreldre sitter i bakgrunnen, og venter på byttet som barna samler inn. I situasjoner hvor vi møter tiggende barn, har vi forsøkt ikke å gi. Sanna er veldig flink når det gjelder å kommunisere med disse barna. Hun spør dem alltid hvorfor de ikke er på skolen nå som det er skoletid. Vi andre tre har forsøkt og lært, og håper barna oppmuntres til skolegang heller enn tigging, eller at foreldrene i det minste forstår at det er større midler å hente i å sende barna på skole.
Små snacks…
Mandag, 28. april
Tiden her i Malawi er straks omme, og dagene ser ut til å fly fra oss alle. Vi har forsøkt å treffe alle kjente og ukjente de siste dagene, samtidig som alt skal pakkes og gjøres klart. For å unngå overvekt på flyet hjem sendte vi akkurat en pakke hjem med posten. I følge skjemaet vil den være i Norge i september.
I kveld skal vi ut og spise sammen med Kristin som er norsk og har bodd her i Zomba i over ett år. Hun er her også på utveksling gjennom Fredskorpset, og skal ikke hjem før i juli. Vi har hatt en del med henne å gjøre, og det har vært fint å ha ei norsk venninne med litt mer erfaring fra Malawi enn oss selv.
Hannas lille hjørne
Ellers har jeg, Hanna, fått æren av å synge siste vers på denne visa. Som dere sikkert har forstått gjennom Åshilds spennende logg, har vi opplevd utrolig mye og er takknemlig for å ha fått muligheten til å bli kjent med landet Malawi (som jeg ikke visste eksisterte før jeg hørte om denne utvekslingen). Som gruppe har vi hatt våre ups- and downs som normalt er, men stort sett vil jeg si vi har vært flinke til å finne det komiske i en hver situasjon og le litt av hverandre. Vi har ledd av (Nerde-) Sanna som tar på seg lærerrollen både i tid og i utide, og av Torill som har blitt litt mer enn bare sjarmert av en av presteguttene (som går under de interne kodenavnene doktoren eller millimetermannen). Åshild er et kapittel for seg selv, med sitt ytre ynde og likevel sine slående frekke, og til tider langt ute på kanten, kommentarer. Hvem skulle tro at noe så frekt kunne bo i noe så søtt? Dessuten er hun kanskje den beste av oss til å prute... Åshild smiler bare fint og sier: ”I think I will have it for 150”, og selgerne lar seg sjarmere, lite anende om at det bare er et skittent knep. Jeg må også advare at det er en betydelig blondere Åshild som ankommer Norge på fredag. Dette er dessverre også tilfelle med meg selv…
Som avslutning ønsker jeg bare kort å nevne at vi har gjennomgått en rekke stormer, noen verre enn andre, og har akkurat kommet ut fra det fryktelige uværet Oluf.
onsdag 23. april 2008
Home, Sweet Malawi: kulturfrustrasjon i Mosambik
Lørdag, 19. april 2008
Jeg har vært i Mosambik, og det på bekostning av alle nerver man kan oppdrive i nervesystemet. Vi reiste fra Zomba tidlig på morgenen den 9. april, og tok minibusser i 4-5 timer til grensen ved Mulanje i Malawi. Da vi ankom det siste stoppestedet startet transportkaoset som ville henge med oss noen timer. Før jeg hadde kommet meg ut av minibussen, sto allerede flere menn og kjempet om å få bære sekken min, og alle ropte "follow me, follow me!" Jeg skjønte etter hvert at dette var sykkeltaxier, men hadde ingen intensjoner om å sette meg bakpå en sykkel i det kaoset. Jeg måtte dra sekken min ut av hendene til mennene, og be dem "go away", "I want to walk!" To politimenn hadde vært med i samme minibuss som oss den siste biten før grensen, og vi forsto i ettertid at det nok var for å opprette orden i kaoset av sykkeltaxier. Den ene hjalp oss ved å plukke ut fire syklister, og vi forsto etter hvert at turen over til Milange på den andre siden av grensen, var i lengste laget hvis vi skulle gå. Vi hoppet altså bakpå hver vår sykkeltaxi, som førte oss fra den ene passkontrollen til den andre, og så inn til Milange. Jeg tror det er den merkeligste og roligste grenseovergangen jeg noen gang har vært på. Knapt nok noen trailere sto i kø for å krysse grensen, og kun syklister var å se langs veiene. Litt senere på dagen ville vi forstå hvorfor.
Strekningen fra grensa og til Milange var lang når man dekket den på sykkel, og syklistene våre begynte tidlig å kreve betaling i mosambikiske Mett, i stedet for i Malawiske Kwacha som hadde vært avtalen. Vi eide ikke Mett, og ante heller ikke hva kursen lå på. I ettertid tror vi de gjorde dette for å få oss til å veksle svarte penger hos kompisene deres. Heldigvis lot vi oss ikke lure. Slik situasjonen var, kunne vi jo blitt lurt trill rundt, og jeg regner med at mange har gått i fella der tidligere. Selv om syklistene hardnakket hevdet at det ikke fantes noen minibank i Milange, beviste vi dem feil, og fikk både sjekket kursen, samt tatt ut penger. Nå begynte en ny runde med forhandlinger, om hvor mye sykkeltaxiene skulle få - jeg tror ikke de ville spilt fornøyde samme hvor mye de fikk.
Vi skulle videre. Vi ville komme oss raskest mulig ut av Milange, og sette kursen mot Quelimane ved kysten. Nok en gang skulle det vise seg at dette var lettere tenkt enn gjort. Vi fikk tidlig høre at siste minibuss i den retningen hadde gått for dagen, og at vi måtte leie bil eller ta inn på hotell og vente til neste dag. Flere unge menn kom opp til oss og tilbydde seg å kjøre oss for en rimelig pris. Vi vurderte disse ganske seriøst, men heldigvis fikk vi kontakt med en politimann samt andre menn på minibusstasjonen, og forsto etter hvert at de andre ikke var seriøse. Flere av dem luktet også av alkohol, og noen var synlig beruset. En mann som kunne litt engelsk, hjalp oss til å forhandle fram en pris med en mann som eide en minibuss, og som bodde i Quelimane. Han snakket kun portugisisk, men en venn av ham, Pedro, som snakket noe engelsk, ble med på turen. Det ble også to høner, som vaklet fritt rundt på gulvet i bussen. Pedro fortalte oss etter hvert at de fyrene vi først hadde snakket med, var kjeltringer som kjørte turister ut i ingenmannsland, og satte dem igjen der uten bagasje eller penger. Hvem vet, hadde ikke flere av dem luktet alkohol, ville vi kanskje dratt med en av dem. Merkelig nok kunne de jo tilby en veldig mye bedre pris enn den vi endte opp med.
Det er nå jeg kommer til den ene biten av reisen, som spesielt alle mødre sier seg glade for å få vite om i ettertid, når man vet at alt gikk bra. Lite viste vi om at den 4-5 timer lange veien fra Milange til Mocuba, 2 timer fra Quelimane, ikke var asfaltert. Med den lille engelsken Pedro kunne, klarte heller ikke han å kommunisere hvor langt det var. Han sa hele tiden "ten minutes", "half an hour", "soon, soon". Vi skulle altså kjøre over halve reisa på 7-8 timer på en jordvei full av "potholes". Minibussen vi kjørte i var nok heller ikke i perfekt stand, men noe preget av å ha kjørt på lignende veier opptil flere ganger. Uansett hadde bilen vært mer enn grei nok, hadde det ikke vært for at gjennomsnittsfarten lå på 80-100 km/t, og at man ikke praktiserte kjøring på kun en side av veien, men på den siden hvor veien tilsynelatende var finest. Sjåføren kjørte altså litt på begge sider, sving eller oppoverbakke spilte over hodet ingen rolle. Syklister fløy av veien og inn i høygresset, og høner og andre dyr var det mest om å gjøre å treffe - det oppfordret i alle fall til vesentlig større fart. Det var utrolig mange syklister og fotgjengere langs veiene der, som ellers i Afrika, men bilen vår var tydeligvis den som eide veien. Vi møtte også flere biler med samme tenkesett, samt et godt antall svære trailere. Bremsene var heller ikke noe å skryte av, noe vi merket hver gang sjåføren oppdaget svære "potholes" litt for sent. Etter noen intense timer på jordvei, nådde vi den asfalterte hovedveien, en halv time etter at det hadde blitt mørkt. Det var fantastisk å lene seg bak, og nyte den breie, fine, asfalterte veien. Det eneste som ødela gleden noe, var den ene høna som begynte å bli litt vel nærgående, da den hakket Torill på leggen, og la seg til ro rett under setet mitt.
Inntrykkene av landet vi kjørte gjennom var mange. Mosambik var preget av borgerkrig i 17 år, helt frem til 1994, og dette karakteriserte både landskapet og folk vi møtte langs veiene. Mens Malawi i flere tiår ble styrt av en diktator, og hvor ro og orden var stikkord, var Mosambik styrt av det motsatte: kaos i krig. Disse forskjellene var tydelige på folket, hvor vi i Malawi knapt har sett noen misbruke alkohol, mens fulle menn ravet rundt langs landeveien på en øde strekning i Mosambik. Vi så også flere store, tidligere fornemme murbygninger og murhus, hvor kun veggene sto igjen. Det var tydelig at alle bygninger og hus på et tidspunkt hadde blitt bombet eller brent ned.
Sjåføren og Pedro var i grunn veldig hyggelige, og de var svært hjelpsomme med å finne hotell da vi ankom Quelimane. Vi måtte innom flere hoteller for å finne et med ledige og fine rom. Det første tok vi ikke fordi det var for dyrt, men til slutt endte vi opp med et som faktisk var enda dyrere. Både vi, klærne og sekkene våre var dekket av sandstøv, så alt vi lengtet etter var en fantastisk dusj i et rent og fint bad, og så en god og ren seng. Da vi til slutt kjørte opp til det fantastiske "Villa Nagardas", kunne vi ikke motstå fristelsen. Når man er norsk student, vandt til trange kår i Norge, har man også råd til å unne seg noe ekstra godt i en lite turistinfisert by i Mosambik. Hotellet var nydelig, akkurat det jeg tror vi trengte da, etter å ha sittet med spente nerver i 8 timer.
Neste dag brukte vi på å utforske byen, samt spise god mat. Fredag reiste vi ut til Zalala Beach, en times kjøring fra Quelimane. Vi var så heldige å bli kjørt av eieren av turistbyrået i byen. Han var opprinnelig fra Sveits, men hadde bodd og arbeidet i forskjellige afrikanske land hele sitt voksne liv. Nå hadde han slått seg til ro i Quelimane, og arbeidet for å gjøre området mer attraktivt for turister. Han fortalte at selv om borgerkrigen endte i 1994, hadde ikke arbeidet med å gjenoppbygge landet begynt før etter år 2000. Og sist prioritert her, var sentralregionen, hvor vi da befant oss.
Ved Zalala Beach hadde vi leid et hus, som var et av de eneste alternativene for turister - foreløpig. En god andel komplekser var under bygging, og hadde vi kommet tilbake et år etter ville det nok ha sett annerledes ut. Det fantes ingen dagligvarebutikk, men vi fikk kjøpt noen rundstykker fra den ene av de to sjømatrestaurantene, og bananer av noen lokale selgere. Bananburger ble altså vår frokost de neste to dagene. Ellers spiste jeg fantastiske rekemiddager ved restaurantene. Utvalget var ikke det store, menyen besto av fisk eller reker, og til forandring kylling i ny og ne.
Hele lørdag tilbrakte vi på stranda. Den var stor og bred, og vi hadde den nesten helt for oss selv. Foruten noen barn som til tider satte seg ned rett ved siden av oss, med håp om å få penger, hadde vi ikke mye kontakt med andre på stranda. Vi skilte oss nok litt ut der vi lå og slikket sol, for afrikanerne som var i vannet og badet forsto nok ikke helt nytten av å legge seg ned midt i solsteiken og svette.
Søndag var dagen vi skulle reise hjem til Zomba, og planen var å starte tidlig, helst klokka 7. Noe skeptiske, men uten andre muligheter, hadde vi avtalt å bli kjørt samme vei tilbake av Pedro og hans venn med minibuss. Vi skulle bli hentet 7, og var ferdig pakket og klar til avgang da. Timene gikk, og det eneste vi hørte fra skyssen, var noen telefoner der Pedro sa de ville være der om 5 minutter, 15 minutter, eller nå straks. Klokka ble 10 før de var der, da i en gammel Izuzu. Minibussen hadde tydeligvis ikke tålt veiene ut til Zalala, og de hadde vært nødt til å få tak i ny bil. Vi var i grunn glade for å slippe den vinglete minibussen, og godtok unnskyldningen. Sanna hoppet inn i passasjersetet fremme, vi andre tre i baksetet, mens Pedro satt på lasteplanet som den ekte afrikaner han var.
Vi kom ikke lenger enn til Quelimane den dagen. Sjåføren satte oss og Pedro av ved en uterestaurant, og bad oss vente der i 10 minutter mens han hentet minibussen på verkstedet. Vi var allerede ganske langt nede etter å ha innsett at håpet om å slippe kjøre minibuss, var ute. Timene gikk, og sjåføren og minibussen var ikke å se. Pedro sa hele tiden "5 minutes, 5 minutes", men vi forsto etter hvert at fem minutter i "african time", raskt blir til 7 timer. Vi ventet på dem fra 7 til 10, og vi ventet igjen fra 11 til 15 - hele tiden med å kikke over skulderen for å se om bilen kommer. Stemningen og humøret bar tydelig preg av dette, da vi endelig i 3-tida bestemte oss for å utsette hjemreisen til dagen etter. Etter å ha tatt avgjørelsen, og endelig ha tatt tilbake kontrollen over tiden vår, ble dagen og humøret mye bedre. Vi gav Pedro et ultimatum: "Møt opp med bil før 7 i morgen tidlig, eller vi finner annen skyss". Vi tok inn på et nytt hotell, og avsluttet dagen med deilig steinovnspizza og sjokolademousse på restaurant, og amerikansk b-film på hotellrommet. Neste dag skulle det vise seg at Pedro ikke skuffet når han ble stilt ovenfor et ultimatum. At vi fikk teste tålmodigheten vår ytterligere var vi derimot ikke forberedt på.
Vi var på vei, og det i en nyere Izuzu enn dagen før. Alt så lovende ut. Etter å ha somlet med dieselfylling og bagasjehenting i Quelimane, satte vi kursen mot Mocuba. Speedometeret nådde vel godt over 140 km/t, og kun de i forsetet hadde bilbelte. Ingen bilbeltekontroll å spore langs afrikanske veier. Vi plukket stadig vekk opp nye passasjerer som hoppet opp på lasteplanet, og vi var vel i grunn ganske glade for at vi i det minste satt på hvert vårt sete inni bilen. Mocuba ble noe uventet neste stopp. Clutchen i bilen fusket, og bilen måtte på verksted. Vi ble lovt at det ville ta maks en halv time, men vi forlot ikke Mocuba før to timer senere - lettere sinte og irriterte. Man kødder ikke med tiden til nordmenn to dager på rad! Kulturforskjeller er kulturforskjeller, men nordmenn er og blir nordmenn, og vi måtte komme oss hjem den dagen. Det virket ikke som Pedro forsto at vi hadde en lang reise etter å ha kommet til grensa også. Men han merket nok at vi var ganske så irriterte da tiden begynte å tikke over den halve timen. Den største byrden ble lagt på Hanna, som snakker spansk, og derfor var i best stand til å kommunisere med portugisisktalende Pedro.
Enden på reisen er at vi kom oss hjem til Malawi og Zomba, og kunne legge oss til å sove i vår egen seng. Men det var en lang og fartsfylt tur, og vi føler nok at det kanskje var med livet som innsats. Det var utrolig godt å komme tilbake til Malawi. Selv om veiene her omtales som svært dårlige, ville vi den dagen ha beskrevet dem som fantastiske. Til og med de slitte, masete minibussene føltes som en drøm. Folket snakket og forsto engelsk, myntenheten og prisene var kjente, utrykkene og hilsemåtene forsto vi - det var som å komme hjem. Vi måtte til et annet land for å forstå hvor glade vi har blitt i Malawi og de vennlige folkene her, og for å forstå hvor mye vi vil savne landet og livet her når vi nå snart reiser hjem…
Jeg har vært i Mosambik, og det på bekostning av alle nerver man kan oppdrive i nervesystemet. Vi reiste fra Zomba tidlig på morgenen den 9. april, og tok minibusser i 4-5 timer til grensen ved Mulanje i Malawi. Da vi ankom det siste stoppestedet startet transportkaoset som ville henge med oss noen timer. Før jeg hadde kommet meg ut av minibussen, sto allerede flere menn og kjempet om å få bære sekken min, og alle ropte "follow me, follow me!" Jeg skjønte etter hvert at dette var sykkeltaxier, men hadde ingen intensjoner om å sette meg bakpå en sykkel i det kaoset. Jeg måtte dra sekken min ut av hendene til mennene, og be dem "go away", "I want to walk!" To politimenn hadde vært med i samme minibuss som oss den siste biten før grensen, og vi forsto i ettertid at det nok var for å opprette orden i kaoset av sykkeltaxier. Den ene hjalp oss ved å plukke ut fire syklister, og vi forsto etter hvert at turen over til Milange på den andre siden av grensen, var i lengste laget hvis vi skulle gå. Vi hoppet altså bakpå hver vår sykkeltaxi, som førte oss fra den ene passkontrollen til den andre, og så inn til Milange. Jeg tror det er den merkeligste og roligste grenseovergangen jeg noen gang har vært på. Knapt nok noen trailere sto i kø for å krysse grensen, og kun syklister var å se langs veiene. Litt senere på dagen ville vi forstå hvorfor.
Strekningen fra grensa og til Milange var lang når man dekket den på sykkel, og syklistene våre begynte tidlig å kreve betaling i mosambikiske Mett, i stedet for i Malawiske Kwacha som hadde vært avtalen. Vi eide ikke Mett, og ante heller ikke hva kursen lå på. I ettertid tror vi de gjorde dette for å få oss til å veksle svarte penger hos kompisene deres. Heldigvis lot vi oss ikke lure. Slik situasjonen var, kunne vi jo blitt lurt trill rundt, og jeg regner med at mange har gått i fella der tidligere. Selv om syklistene hardnakket hevdet at det ikke fantes noen minibank i Milange, beviste vi dem feil, og fikk både sjekket kursen, samt tatt ut penger. Nå begynte en ny runde med forhandlinger, om hvor mye sykkeltaxiene skulle få - jeg tror ikke de ville spilt fornøyde samme hvor mye de fikk.
Vi skulle videre. Vi ville komme oss raskest mulig ut av Milange, og sette kursen mot Quelimane ved kysten. Nok en gang skulle det vise seg at dette var lettere tenkt enn gjort. Vi fikk tidlig høre at siste minibuss i den retningen hadde gått for dagen, og at vi måtte leie bil eller ta inn på hotell og vente til neste dag. Flere unge menn kom opp til oss og tilbydde seg å kjøre oss for en rimelig pris. Vi vurderte disse ganske seriøst, men heldigvis fikk vi kontakt med en politimann samt andre menn på minibusstasjonen, og forsto etter hvert at de andre ikke var seriøse. Flere av dem luktet også av alkohol, og noen var synlig beruset. En mann som kunne litt engelsk, hjalp oss til å forhandle fram en pris med en mann som eide en minibuss, og som bodde i Quelimane. Han snakket kun portugisisk, men en venn av ham, Pedro, som snakket noe engelsk, ble med på turen. Det ble også to høner, som vaklet fritt rundt på gulvet i bussen. Pedro fortalte oss etter hvert at de fyrene vi først hadde snakket med, var kjeltringer som kjørte turister ut i ingenmannsland, og satte dem igjen der uten bagasje eller penger. Hvem vet, hadde ikke flere av dem luktet alkohol, ville vi kanskje dratt med en av dem. Merkelig nok kunne de jo tilby en veldig mye bedre pris enn den vi endte opp med.
Det er nå jeg kommer til den ene biten av reisen, som spesielt alle mødre sier seg glade for å få vite om i ettertid, når man vet at alt gikk bra. Lite viste vi om at den 4-5 timer lange veien fra Milange til Mocuba, 2 timer fra Quelimane, ikke var asfaltert. Med den lille engelsken Pedro kunne, klarte heller ikke han å kommunisere hvor langt det var. Han sa hele tiden "ten minutes", "half an hour", "soon, soon". Vi skulle altså kjøre over halve reisa på 7-8 timer på en jordvei full av "potholes". Minibussen vi kjørte i var nok heller ikke i perfekt stand, men noe preget av å ha kjørt på lignende veier opptil flere ganger. Uansett hadde bilen vært mer enn grei nok, hadde det ikke vært for at gjennomsnittsfarten lå på 80-100 km/t, og at man ikke praktiserte kjøring på kun en side av veien, men på den siden hvor veien tilsynelatende var finest. Sjåføren kjørte altså litt på begge sider, sving eller oppoverbakke spilte over hodet ingen rolle. Syklister fløy av veien og inn i høygresset, og høner og andre dyr var det mest om å gjøre å treffe - det oppfordret i alle fall til vesentlig større fart. Det var utrolig mange syklister og fotgjengere langs veiene der, som ellers i Afrika, men bilen vår var tydeligvis den som eide veien. Vi møtte også flere biler med samme tenkesett, samt et godt antall svære trailere. Bremsene var heller ikke noe å skryte av, noe vi merket hver gang sjåføren oppdaget svære "potholes" litt for sent. Etter noen intense timer på jordvei, nådde vi den asfalterte hovedveien, en halv time etter at det hadde blitt mørkt. Det var fantastisk å lene seg bak, og nyte den breie, fine, asfalterte veien. Det eneste som ødela gleden noe, var den ene høna som begynte å bli litt vel nærgående, da den hakket Torill på leggen, og la seg til ro rett under setet mitt.
Inntrykkene av landet vi kjørte gjennom var mange. Mosambik var preget av borgerkrig i 17 år, helt frem til 1994, og dette karakteriserte både landskapet og folk vi møtte langs veiene. Mens Malawi i flere tiår ble styrt av en diktator, og hvor ro og orden var stikkord, var Mosambik styrt av det motsatte: kaos i krig. Disse forskjellene var tydelige på folket, hvor vi i Malawi knapt har sett noen misbruke alkohol, mens fulle menn ravet rundt langs landeveien på en øde strekning i Mosambik. Vi så også flere store, tidligere fornemme murbygninger og murhus, hvor kun veggene sto igjen. Det var tydelig at alle bygninger og hus på et tidspunkt hadde blitt bombet eller brent ned.
Sjåføren og Pedro var i grunn veldig hyggelige, og de var svært hjelpsomme med å finne hotell da vi ankom Quelimane. Vi måtte innom flere hoteller for å finne et med ledige og fine rom. Det første tok vi ikke fordi det var for dyrt, men til slutt endte vi opp med et som faktisk var enda dyrere. Både vi, klærne og sekkene våre var dekket av sandstøv, så alt vi lengtet etter var en fantastisk dusj i et rent og fint bad, og så en god og ren seng. Da vi til slutt kjørte opp til det fantastiske "Villa Nagardas", kunne vi ikke motstå fristelsen. Når man er norsk student, vandt til trange kår i Norge, har man også råd til å unne seg noe ekstra godt i en lite turistinfisert by i Mosambik. Hotellet var nydelig, akkurat det jeg tror vi trengte da, etter å ha sittet med spente nerver i 8 timer.
Neste dag brukte vi på å utforske byen, samt spise god mat. Fredag reiste vi ut til Zalala Beach, en times kjøring fra Quelimane. Vi var så heldige å bli kjørt av eieren av turistbyrået i byen. Han var opprinnelig fra Sveits, men hadde bodd og arbeidet i forskjellige afrikanske land hele sitt voksne liv. Nå hadde han slått seg til ro i Quelimane, og arbeidet for å gjøre området mer attraktivt for turister. Han fortalte at selv om borgerkrigen endte i 1994, hadde ikke arbeidet med å gjenoppbygge landet begynt før etter år 2000. Og sist prioritert her, var sentralregionen, hvor vi da befant oss.
Ved Zalala Beach hadde vi leid et hus, som var et av de eneste alternativene for turister - foreløpig. En god andel komplekser var under bygging, og hadde vi kommet tilbake et år etter ville det nok ha sett annerledes ut. Det fantes ingen dagligvarebutikk, men vi fikk kjøpt noen rundstykker fra den ene av de to sjømatrestaurantene, og bananer av noen lokale selgere. Bananburger ble altså vår frokost de neste to dagene. Ellers spiste jeg fantastiske rekemiddager ved restaurantene. Utvalget var ikke det store, menyen besto av fisk eller reker, og til forandring kylling i ny og ne.
Hele lørdag tilbrakte vi på stranda. Den var stor og bred, og vi hadde den nesten helt for oss selv. Foruten noen barn som til tider satte seg ned rett ved siden av oss, med håp om å få penger, hadde vi ikke mye kontakt med andre på stranda. Vi skilte oss nok litt ut der vi lå og slikket sol, for afrikanerne som var i vannet og badet forsto nok ikke helt nytten av å legge seg ned midt i solsteiken og svette.
Søndag var dagen vi skulle reise hjem til Zomba, og planen var å starte tidlig, helst klokka 7. Noe skeptiske, men uten andre muligheter, hadde vi avtalt å bli kjørt samme vei tilbake av Pedro og hans venn med minibuss. Vi skulle bli hentet 7, og var ferdig pakket og klar til avgang da. Timene gikk, og det eneste vi hørte fra skyssen, var noen telefoner der Pedro sa de ville være der om 5 minutter, 15 minutter, eller nå straks. Klokka ble 10 før de var der, da i en gammel Izuzu. Minibussen hadde tydeligvis ikke tålt veiene ut til Zalala, og de hadde vært nødt til å få tak i ny bil. Vi var i grunn glade for å slippe den vinglete minibussen, og godtok unnskyldningen. Sanna hoppet inn i passasjersetet fremme, vi andre tre i baksetet, mens Pedro satt på lasteplanet som den ekte afrikaner han var.
Vi kom ikke lenger enn til Quelimane den dagen. Sjåføren satte oss og Pedro av ved en uterestaurant, og bad oss vente der i 10 minutter mens han hentet minibussen på verkstedet. Vi var allerede ganske langt nede etter å ha innsett at håpet om å slippe kjøre minibuss, var ute. Timene gikk, og sjåføren og minibussen var ikke å se. Pedro sa hele tiden "5 minutes, 5 minutes", men vi forsto etter hvert at fem minutter i "african time", raskt blir til 7 timer. Vi ventet på dem fra 7 til 10, og vi ventet igjen fra 11 til 15 - hele tiden med å kikke over skulderen for å se om bilen kommer. Stemningen og humøret bar tydelig preg av dette, da vi endelig i 3-tida bestemte oss for å utsette hjemreisen til dagen etter. Etter å ha tatt avgjørelsen, og endelig ha tatt tilbake kontrollen over tiden vår, ble dagen og humøret mye bedre. Vi gav Pedro et ultimatum: "Møt opp med bil før 7 i morgen tidlig, eller vi finner annen skyss". Vi tok inn på et nytt hotell, og avsluttet dagen med deilig steinovnspizza og sjokolademousse på restaurant, og amerikansk b-film på hotellrommet. Neste dag skulle det vise seg at Pedro ikke skuffet når han ble stilt ovenfor et ultimatum. At vi fikk teste tålmodigheten vår ytterligere var vi derimot ikke forberedt på.
Vi var på vei, og det i en nyere Izuzu enn dagen før. Alt så lovende ut. Etter å ha somlet med dieselfylling og bagasjehenting i Quelimane, satte vi kursen mot Mocuba. Speedometeret nådde vel godt over 140 km/t, og kun de i forsetet hadde bilbelte. Ingen bilbeltekontroll å spore langs afrikanske veier. Vi plukket stadig vekk opp nye passasjerer som hoppet opp på lasteplanet, og vi var vel i grunn ganske glade for at vi i det minste satt på hvert vårt sete inni bilen. Mocuba ble noe uventet neste stopp. Clutchen i bilen fusket, og bilen måtte på verksted. Vi ble lovt at det ville ta maks en halv time, men vi forlot ikke Mocuba før to timer senere - lettere sinte og irriterte. Man kødder ikke med tiden til nordmenn to dager på rad! Kulturforskjeller er kulturforskjeller, men nordmenn er og blir nordmenn, og vi måtte komme oss hjem den dagen. Det virket ikke som Pedro forsto at vi hadde en lang reise etter å ha kommet til grensa også. Men han merket nok at vi var ganske så irriterte da tiden begynte å tikke over den halve timen. Den største byrden ble lagt på Hanna, som snakker spansk, og derfor var i best stand til å kommunisere med portugisisktalende Pedro.
Enden på reisen er at vi kom oss hjem til Malawi og Zomba, og kunne legge oss til å sove i vår egen seng. Men det var en lang og fartsfylt tur, og vi føler nok at det kanskje var med livet som innsats. Det var utrolig godt å komme tilbake til Malawi. Selv om veiene her omtales som svært dårlige, ville vi den dagen ha beskrevet dem som fantastiske. Til og med de slitte, masete minibussene føltes som en drøm. Folket snakket og forsto engelsk, myntenheten og prisene var kjente, utrykkene og hilsemåtene forsto vi - det var som å komme hjem. Vi måtte til et annet land for å forstå hvor glade vi har blitt i Malawi og de vennlige folkene her, og for å forstå hvor mye vi vil savne landet og livet her når vi nå snart reiser hjem…
mandag 7. april 2008
Å leve i en afrikansk landsby
Fredag, 4. april 2008
Gruppa har lenge følt at vi kun har fått oppleve hvordan det er å bo i en afrikansk by. Vi følte vi hadde sett og opplevd mye afrikansk rikdom, sett store hus, og spist hjemmelaget mat tilberedt i et kjøkken med innlagt vann og strøm. I Malawi lever 90 prosent av befolkningen på landsbygda, og mange av de som i dag lever i byene vokste opp i en landsby. Malawiere på landbygda må vel kunne kalles de virkelige malawiere. Det vil vel ikke bli riktig å være hele tre måneder i et land og kun møte 10 prosent av befolkningen. Da vi ytret dette for Samson ble han svært ivrig, og ordnet det slik at vi kunne tilbringe en dag sammen med en familie i en malawisk landsby. Vi skulle delta i alt arbeid, og få innsikt i hva det virkelig betyr å leve i Malawi.
Det var i går, torsdag vi dro ut dit. Samson hadde vært i landsbyen noen dager tidligere for å forhøre seg om de var villige til å ta i mot oss, samt sette premissene for besøket. Han fortalte oss at han hadde blitt svært godt mottatt, og at de var villige til å ta i mot oss på dagen om vi ville. Dette var en landsby som lå en god kjøretur unna Zomba, og vel en halvtimes kjøring fra hovedveien og på grusvei. Samson hadde ønsket å finne en landsby som ikke var vandt til å ha besøk, og som derfor var minst mulig påvirket av livet utenfor fra før.
Landsbyen vi skulle til besto av et samfunn med rundt 500 voksne mennesker og desto flere barn. De fleste var muslimske, noe som kom overraskende på oss, men som vi ikke merket stort av. Jeg tror det som gjorde det mest annerledes var at vi ikke måtte be bordbønn før måltidet, og det har vi norske ofte en tendens til å glemme i iveren etter å vise eller late som vi liker maten. Det var altså kanskje like greit at familien vi besøkte ikke praktiserte dette.
Vi begynte dagen med å hilse på høvdingen i landsbyen og hans kone. Her delte vi ut noen gaver, samt takket for at vi hadde fått lov til å komme. Høvdingen var en gammel mann med slitte klær, og bodde i et koselig lite murhus. Da vi spurte om å få ta bilder av ham og kona, spratt han opp og sa at da måtte de skifte klær først. Etter en liten stund kom de begge to ut igjen, i finstasen. Han i en blå, slitt bleser med hull, og hun i en penere, afrikansk drakt. De satte seg oppstilt på to stoler foran huset. Settingen og uttrykket de hadde i ansiktet minnet om bilder av gårdsfolk i Norge i gamle dager.
Vi delte gruppa i to, slik at Hanna og jeg var med en familie, mens Sanna og Torill med en annen. Hanna og jeg havnet hos en familie med hele ni barn – syv jenter og to gutter. Men de fleste var voksne og hadde flyttet i eget hus med mann og barn. To jenter bodde ennå hjemme: Shamiso på 13 år og attpåklatten Shaireene på 3 år. Det var de to og kusina Veronica på 22 år, som vi tilbrakte dagen sammen med, da de resterende kvinnene i familien var ute i åkeren og høstet mais. Alle de voksne barna i familien bodde i landsbyen, og vi fikk stadig hilse på flere av søstrene til både Shamiso og Veronica. Den store familien var en del av en enda større familie, og alle var velkomne til å stikke innom, noe de også gjorde titt og ofte. Det var tydelig at her kjente alle hverandre.
Da vi først kom til huset ble vi servert en blanding av ris og bønner, som vi spiste ute på trammen foran huset. Etterpå begynte vi arbeidsdagen med å dele jordnøtter og plukke ut nøttene på innsiden. Vi skulle lage peanøtter. Vi fikk etter hvert inn teknikken, og delte dem like fint, om ikke like fort, som Shamiso og Veronica. Da alle var ferdig rensket, gikk vi inn i ”kjøkkenet”, som var et lite hus ved siden av hovedhuset, som besto kun av noen få kasseroller og et bål som brant i hjørnet. Nå skulle vi riste nøttene over bålet og så blande dem i salt vann. De ble utrolig gode, faktisk bedre enn salte peanøtter i pose, synes i alle fall jeg. Likte den lille bismaken av brente nøtter – det smakte hjemmelaget.
Vannhenting var det neste som sto på programmet. Alle hadde hver sin bøtte, og de gav de to minste til Hanna og meg. Vi gikk rundt 500 meter for å komme til ei vannpumpe midt i landsbyen. Lille Shaireene hadde tydeligvis vært med på dette før, og var svært ivrig i å vise oss hvordan man pumpet opp vann. Mens vi var der kom flere til, og det var tydelig at vannhullet var et sosialt sted, hvor kvinnene møttes hver dag. Fordi å hente vann er en kvinnes jobb. Det må gjøres hver dag, og er en av deres viktigste oppgaver. Det er også tungt arbeid, og etter å ha vært med på det har jeg full forståelse for hvorfor kvinner i Afrika begynte å bære lasten på hodet. Også vannbøttene skulle på hodet. Hanna fikk den minste, og jeg den nest minste. Den største bøtta rommet vel kanskje 20 liter, og Veronica fikk den på hodet uten problem. Min bøtte var alt for tung for mitt hode, men det å dra den med seg etter hendene var heller ikke det letteste. Jeg fikk bytte med Hanna etter hvert, og bar faktisk vann på hodet – det var tungt og vondt, men det gikk.
Hanen vi skulle spise til middag ankom levende, men det varte ikke lenge. Så fort hodet var kappet, helte vi kokende vann i en balje og begynte å plukke av fjærene. De var myke, og det var mer behagelig å være en del av det enn det har vært å stå og se på tidligere. Etter at hanen var ribbet, skulle restene svis av over ilden i kjøkkenet. Den ble så rensket for innvoller og delt i mindre biter. Det meste havnet i gryta: kropp, hode, føtter, lever og hjerte. Over kjøkkenbålet ble den stekt i olje, og tilsatt løk, tomat og så mye krydder av Hanna, at ingen av afrikanerne senere likte maten. Vi kokte ris og maten var klar. Hanna og jeg fikk forsyne oss først, og kunne derfor sikre oss de bitene som så mest delikate ut. Hanekjøttet var veldig hardt og seigt. Samson fortalte oss senere at det er fordi ”kylling” (her spiser man ikke hane eller høne, men ”kylling”) på landsbygda ikke får noen kunstige kosttilskudd eller lignende. Det smakte likevel godt, selv om det var mest bein og ikke så mye kjøtt å finne.
Oppvasken var en interessant opplevelse, for som Hanna sa: ”Ej e glad vi ikkje visste ditte før vi spiste!” Bak huset hadde de gravd et lite jordhull, hvor grunnvann kom opp. Dette var ikke spesielt rent, men vannet havnet i tre baljer. Vi fikk en slitt klut og et såpestykke, og oppvasken besto av å gnu inn bestikk og tallerkener i såpe, så skylle i de to siste baljene. Det var helt greit, men jeg tror ikke det er en metode jeg ville ha benyttet selv her i leiligheten eller hjemme i Norge. Det positive er at den var veldig effektiv, da vi ikke brukte stort mer enn fem minutter.
Senere på dagen fikk vi prøve å skille riskorn fra ”bladene” rundt. Dette gjorde de ved å stampe en stokk ned i en hul trestubbe, hvor risen lå i bunnen. Etterpå brukte de vinden til å skille de lette bladene fra den tunge risen, ved å kaste det opp i lufta, slik at bladene fløy med vinden, mens risen falt ned i kurven igjen. Så gjensto en ny omgang med stamping, så kasting osv. Vi fikk også være med på å lage ”Nsima”, som besto i å koke opp vann, røre i maismel, koke opp, og røre i mer mel, osv. Da vi skulle spise dette, sammen med restene av hanen, hadde de fleste kvinnene returnert fra maisåkeren, og det var tydelig at den store attraksjonen var i Shamisos hus. Vi var fire som spiste ute på trammen, mens 23 kvinner og barn satt og så på og fniste. Det var spesielt, og presset for å spise opp desto større. Selvfølgelig havnet stadig mer Nsima på fatene våre etter hvert som vi spiste. Shamiso var til og med så ”hjelpsom” at hun tok min Nsima, og formet den til mindre klumper i hendene sine. Jeg hadde altså ikke så stor grunn til å bruke ”Anti-bac” på egne hender. Til slutt var vi begge så mette, at vi ikke klarte mer. Det vi ikke spiste opp, fikk barna spise opp.
Inntrykkene fra dagen i går er mange, og erfaringen har vært utrolig flott. Jeg skulle nesten ønske at vi kunne ha dratt tilbake nå i ettertid, og kanskje tilbrakt flere netter og dager der. Da ville kanskje nyheten rundt oss også lagt seg, og vi ville sett mer bak ”fasaden” og sluppet publikum til en hver tid. Det var også godt å ha Shaireene der, da hun løste opp stemningen og ble et naturlig midtpunkt. Hun var ei skjønn lita jente, som viste hva hun ville og hva hun kunne. Utrolig veslevoksen og bestemt, og virket også å være midtpunktet i familien.
Livet på landsbygda virker for meg som å dreie seg om mat og det sosiale. Alt man gjør handler om å skaffe eller lage noe som skal spises. Når man er ferdig med et måltid, begynner man forberedelsene for det neste. Kanskje spiser de ikke så mange måltid om dagen som vi gjorde da vi var der, og at det formet dette inntrykket, men de må allikevel jobbe for maten som skal spises neste dag, neste uke og neste år. Inn i mellom alle disse oppgavene, kommer det sosiale. Mens de henter vann, går på markedet, tilbereder måltidene utenfor huset, jobber i åkeren, er de også sosiale. Noen er hele tiden i nærheten. Få er alene om sine oppgaver. Torill sa en gang at mens vi i Norge har alle disse løsningene som skal gjøre livet lettere slik at vi har tid til overs til å være sosial, for eksempel vaskemaskin, er de i Afrika sosiale mens de vasker klærne for hand. Jeg tror det er mye realitet i det.
Den siste timen i landsbygda ble fylt med sang, dansing, latter og ballspill. Samlingen med kvinner og barn sang afrikanske sanger for oss, samt utfordret Hanna til en skikkelig ”rist på rumpa-dans”. Vi sang ”Per Spelmann” og for dem, og lærte dem ”Per Sjuspring”, noe de syntes var utrolig gøy. Vi avsluttet det hele med ”netball”, hvor vi var seks på hvert lag, og det var om å gjøre og holde ballen innenfor laget. De afrikanske kvinnene gav alt, og det var utrolig morsomt. Mora til Shamiso, mor til 9 barn, var overalt, og virkelig i slaget. Ei anna ei hoppet rundt og tok baller, med en baby knyttet fast på ryggen. Noen hadde sko, andre var barføtt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld for å ha tråkket på noens tær. Da vi måtte avslutte spillet, for å møte Samson ved høvdingens hus, var det akkurat da isen virkelig hadde blitt brutt. Var litt surt at det skulle stoppe der. Vi gikk i et stort tog tilbake, kvinnene og alle barna fulgte oss. Det var en utrolig fin dag, definitivt en av de beste her i Malawi. De åpnet hjemmene sine for oss uten å nøle, og lot oss ta del i alt de gjorde gjennom en hel dag. De tok på seg sine fineste klær, og virkelig vartet opp for at vi skulle ha det best mulig. Hvor mange ville gjort det samme i Norge?
Ps. Har faatt god hjelp av Stig til aa fikse paa looken til bloggen. Her er nettet saa tregt at det var umulig aa faa gjort noe. Men naa har det blitt svaert mye bedre. :) Faar ikke lagt ut bilder heller, og synes det er litt kjedelig, men blir nok saa fort vi kommer hjem. Tenk, naa er det mindre enn enn maaned igjen. Helt til slutt vil jeg bare si at naa kan alle skrive kommentarer, og jeg oppfordrer dere derfor til aa gjoere det.
Gruppa har lenge følt at vi kun har fått oppleve hvordan det er å bo i en afrikansk by. Vi følte vi hadde sett og opplevd mye afrikansk rikdom, sett store hus, og spist hjemmelaget mat tilberedt i et kjøkken med innlagt vann og strøm. I Malawi lever 90 prosent av befolkningen på landsbygda, og mange av de som i dag lever i byene vokste opp i en landsby. Malawiere på landbygda må vel kunne kalles de virkelige malawiere. Det vil vel ikke bli riktig å være hele tre måneder i et land og kun møte 10 prosent av befolkningen. Da vi ytret dette for Samson ble han svært ivrig, og ordnet det slik at vi kunne tilbringe en dag sammen med en familie i en malawisk landsby. Vi skulle delta i alt arbeid, og få innsikt i hva det virkelig betyr å leve i Malawi.
Det var i går, torsdag vi dro ut dit. Samson hadde vært i landsbyen noen dager tidligere for å forhøre seg om de var villige til å ta i mot oss, samt sette premissene for besøket. Han fortalte oss at han hadde blitt svært godt mottatt, og at de var villige til å ta i mot oss på dagen om vi ville. Dette var en landsby som lå en god kjøretur unna Zomba, og vel en halvtimes kjøring fra hovedveien og på grusvei. Samson hadde ønsket å finne en landsby som ikke var vandt til å ha besøk, og som derfor var minst mulig påvirket av livet utenfor fra før.
Landsbyen vi skulle til besto av et samfunn med rundt 500 voksne mennesker og desto flere barn. De fleste var muslimske, noe som kom overraskende på oss, men som vi ikke merket stort av. Jeg tror det som gjorde det mest annerledes var at vi ikke måtte be bordbønn før måltidet, og det har vi norske ofte en tendens til å glemme i iveren etter å vise eller late som vi liker maten. Det var altså kanskje like greit at familien vi besøkte ikke praktiserte dette.
Vi begynte dagen med å hilse på høvdingen i landsbyen og hans kone. Her delte vi ut noen gaver, samt takket for at vi hadde fått lov til å komme. Høvdingen var en gammel mann med slitte klær, og bodde i et koselig lite murhus. Da vi spurte om å få ta bilder av ham og kona, spratt han opp og sa at da måtte de skifte klær først. Etter en liten stund kom de begge to ut igjen, i finstasen. Han i en blå, slitt bleser med hull, og hun i en penere, afrikansk drakt. De satte seg oppstilt på to stoler foran huset. Settingen og uttrykket de hadde i ansiktet minnet om bilder av gårdsfolk i Norge i gamle dager.
Vi delte gruppa i to, slik at Hanna og jeg var med en familie, mens Sanna og Torill med en annen. Hanna og jeg havnet hos en familie med hele ni barn – syv jenter og to gutter. Men de fleste var voksne og hadde flyttet i eget hus med mann og barn. To jenter bodde ennå hjemme: Shamiso på 13 år og attpåklatten Shaireene på 3 år. Det var de to og kusina Veronica på 22 år, som vi tilbrakte dagen sammen med, da de resterende kvinnene i familien var ute i åkeren og høstet mais. Alle de voksne barna i familien bodde i landsbyen, og vi fikk stadig hilse på flere av søstrene til både Shamiso og Veronica. Den store familien var en del av en enda større familie, og alle var velkomne til å stikke innom, noe de også gjorde titt og ofte. Det var tydelig at her kjente alle hverandre.
Da vi først kom til huset ble vi servert en blanding av ris og bønner, som vi spiste ute på trammen foran huset. Etterpå begynte vi arbeidsdagen med å dele jordnøtter og plukke ut nøttene på innsiden. Vi skulle lage peanøtter. Vi fikk etter hvert inn teknikken, og delte dem like fint, om ikke like fort, som Shamiso og Veronica. Da alle var ferdig rensket, gikk vi inn i ”kjøkkenet”, som var et lite hus ved siden av hovedhuset, som besto kun av noen få kasseroller og et bål som brant i hjørnet. Nå skulle vi riste nøttene over bålet og så blande dem i salt vann. De ble utrolig gode, faktisk bedre enn salte peanøtter i pose, synes i alle fall jeg. Likte den lille bismaken av brente nøtter – det smakte hjemmelaget.
Vannhenting var det neste som sto på programmet. Alle hadde hver sin bøtte, og de gav de to minste til Hanna og meg. Vi gikk rundt 500 meter for å komme til ei vannpumpe midt i landsbyen. Lille Shaireene hadde tydeligvis vært med på dette før, og var svært ivrig i å vise oss hvordan man pumpet opp vann. Mens vi var der kom flere til, og det var tydelig at vannhullet var et sosialt sted, hvor kvinnene møttes hver dag. Fordi å hente vann er en kvinnes jobb. Det må gjøres hver dag, og er en av deres viktigste oppgaver. Det er også tungt arbeid, og etter å ha vært med på det har jeg full forståelse for hvorfor kvinner i Afrika begynte å bære lasten på hodet. Også vannbøttene skulle på hodet. Hanna fikk den minste, og jeg den nest minste. Den største bøtta rommet vel kanskje 20 liter, og Veronica fikk den på hodet uten problem. Min bøtte var alt for tung for mitt hode, men det å dra den med seg etter hendene var heller ikke det letteste. Jeg fikk bytte med Hanna etter hvert, og bar faktisk vann på hodet – det var tungt og vondt, men det gikk.
Hanen vi skulle spise til middag ankom levende, men det varte ikke lenge. Så fort hodet var kappet, helte vi kokende vann i en balje og begynte å plukke av fjærene. De var myke, og det var mer behagelig å være en del av det enn det har vært å stå og se på tidligere. Etter at hanen var ribbet, skulle restene svis av over ilden i kjøkkenet. Den ble så rensket for innvoller og delt i mindre biter. Det meste havnet i gryta: kropp, hode, føtter, lever og hjerte. Over kjøkkenbålet ble den stekt i olje, og tilsatt løk, tomat og så mye krydder av Hanna, at ingen av afrikanerne senere likte maten. Vi kokte ris og maten var klar. Hanna og jeg fikk forsyne oss først, og kunne derfor sikre oss de bitene som så mest delikate ut. Hanekjøttet var veldig hardt og seigt. Samson fortalte oss senere at det er fordi ”kylling” (her spiser man ikke hane eller høne, men ”kylling”) på landsbygda ikke får noen kunstige kosttilskudd eller lignende. Det smakte likevel godt, selv om det var mest bein og ikke så mye kjøtt å finne.
Oppvasken var en interessant opplevelse, for som Hanna sa: ”Ej e glad vi ikkje visste ditte før vi spiste!” Bak huset hadde de gravd et lite jordhull, hvor grunnvann kom opp. Dette var ikke spesielt rent, men vannet havnet i tre baljer. Vi fikk en slitt klut og et såpestykke, og oppvasken besto av å gnu inn bestikk og tallerkener i såpe, så skylle i de to siste baljene. Det var helt greit, men jeg tror ikke det er en metode jeg ville ha benyttet selv her i leiligheten eller hjemme i Norge. Det positive er at den var veldig effektiv, da vi ikke brukte stort mer enn fem minutter.
Senere på dagen fikk vi prøve å skille riskorn fra ”bladene” rundt. Dette gjorde de ved å stampe en stokk ned i en hul trestubbe, hvor risen lå i bunnen. Etterpå brukte de vinden til å skille de lette bladene fra den tunge risen, ved å kaste det opp i lufta, slik at bladene fløy med vinden, mens risen falt ned i kurven igjen. Så gjensto en ny omgang med stamping, så kasting osv. Vi fikk også være med på å lage ”Nsima”, som besto i å koke opp vann, røre i maismel, koke opp, og røre i mer mel, osv. Da vi skulle spise dette, sammen med restene av hanen, hadde de fleste kvinnene returnert fra maisåkeren, og det var tydelig at den store attraksjonen var i Shamisos hus. Vi var fire som spiste ute på trammen, mens 23 kvinner og barn satt og så på og fniste. Det var spesielt, og presset for å spise opp desto større. Selvfølgelig havnet stadig mer Nsima på fatene våre etter hvert som vi spiste. Shamiso var til og med så ”hjelpsom” at hun tok min Nsima, og formet den til mindre klumper i hendene sine. Jeg hadde altså ikke så stor grunn til å bruke ”Anti-bac” på egne hender. Til slutt var vi begge så mette, at vi ikke klarte mer. Det vi ikke spiste opp, fikk barna spise opp.
Inntrykkene fra dagen i går er mange, og erfaringen har vært utrolig flott. Jeg skulle nesten ønske at vi kunne ha dratt tilbake nå i ettertid, og kanskje tilbrakt flere netter og dager der. Da ville kanskje nyheten rundt oss også lagt seg, og vi ville sett mer bak ”fasaden” og sluppet publikum til en hver tid. Det var også godt å ha Shaireene der, da hun løste opp stemningen og ble et naturlig midtpunkt. Hun var ei skjønn lita jente, som viste hva hun ville og hva hun kunne. Utrolig veslevoksen og bestemt, og virket også å være midtpunktet i familien.
Livet på landsbygda virker for meg som å dreie seg om mat og det sosiale. Alt man gjør handler om å skaffe eller lage noe som skal spises. Når man er ferdig med et måltid, begynner man forberedelsene for det neste. Kanskje spiser de ikke så mange måltid om dagen som vi gjorde da vi var der, og at det formet dette inntrykket, men de må allikevel jobbe for maten som skal spises neste dag, neste uke og neste år. Inn i mellom alle disse oppgavene, kommer det sosiale. Mens de henter vann, går på markedet, tilbereder måltidene utenfor huset, jobber i åkeren, er de også sosiale. Noen er hele tiden i nærheten. Få er alene om sine oppgaver. Torill sa en gang at mens vi i Norge har alle disse løsningene som skal gjøre livet lettere slik at vi har tid til overs til å være sosial, for eksempel vaskemaskin, er de i Afrika sosiale mens de vasker klærne for hand. Jeg tror det er mye realitet i det.
Den siste timen i landsbygda ble fylt med sang, dansing, latter og ballspill. Samlingen med kvinner og barn sang afrikanske sanger for oss, samt utfordret Hanna til en skikkelig ”rist på rumpa-dans”. Vi sang ”Per Spelmann” og for dem, og lærte dem ”Per Sjuspring”, noe de syntes var utrolig gøy. Vi avsluttet det hele med ”netball”, hvor vi var seks på hvert lag, og det var om å gjøre og holde ballen innenfor laget. De afrikanske kvinnene gav alt, og det var utrolig morsomt. Mora til Shamiso, mor til 9 barn, var overalt, og virkelig i slaget. Ei anna ei hoppet rundt og tok baller, med en baby knyttet fast på ryggen. Noen hadde sko, andre var barføtt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld for å ha tråkket på noens tær. Da vi måtte avslutte spillet, for å møte Samson ved høvdingens hus, var det akkurat da isen virkelig hadde blitt brutt. Var litt surt at det skulle stoppe der. Vi gikk i et stort tog tilbake, kvinnene og alle barna fulgte oss. Det var en utrolig fin dag, definitivt en av de beste her i Malawi. De åpnet hjemmene sine for oss uten å nøle, og lot oss ta del i alt de gjorde gjennom en hel dag. De tok på seg sine fineste klær, og virkelig vartet opp for at vi skulle ha det best mulig. Hvor mange ville gjort det samme i Norge?
Ps. Har faatt god hjelp av Stig til aa fikse paa looken til bloggen. Her er nettet saa tregt at det var umulig aa faa gjort noe. Men naa har det blitt svaert mye bedre. :) Faar ikke lagt ut bilder heller, og synes det er litt kjedelig, men blir nok saa fort vi kommer hjem. Tenk, naa er det mindre enn enn maaned igjen. Helt til slutt vil jeg bare si at naa kan alle skrive kommentarer, og jeg oppfordrer dere derfor til aa gjoere det.
Påsketur til Zambia – og to, tre andre land
Loerdag, 29. mars 2008
Jeg har fått en følelse av at dere hjemme i Lierne har hatt ei knallbra påske, med sol, ski, grilling og fest. Jeg får vel bare unne dere såpass, og fortelle at det var jeg som sendte sola. ;) Selv om snøen mangler, er det fullt mulig å feire påske i Afrika. Jeg har hatt det fantastisk på tur, og får vel bare ta det fra begynnelsen.
Vi ankom flyplassen i Blantyre onsdagsformiddag, uten egentlig å vite i hvilket land vi skulle tilbringe natta. Vi krysset alle fingrene for Sør-Afrika, og det så ut til å hjelpe: Air Malawi ville sponse oss med en natt i Johannesburg, og skulle ordne med bestilling av rom. Vi sa vi ville ha et dobbeltrom til Hanna og Håkon, og et rom for tre til oss andre. Da vi ankommer hotellet i Johannesburg viser det seg at vi slett ikke har fått det vi ba om, men fire rom totalt. Hvert av dem hadde to dobbelsenger, walk in-closet, og et stort bad med badekar. Sanna, Torill og jeg fikk altså hvert vårt rom, i størrelse ”alt for stort for oss”. Men etter å ha delt soverom i nesten to måneder, var denne ene natta rett og slett herlig. Ellers må jeg nevne at påspandert middag og frokost smakte fantastisk, og at vi ble hentet og kjørt til og fra på hotellområdet, i små golfbiler. Luksuslivet gav nok litt medsmak.
Neste dag reiser vi som planlagt til Livingstone, Zambia. Vi treffer tilfeldig på to av Namibia-jentene, Sara og Kristin, da vi tar en runde i byen. De bor på backpacker-hotellet, Jollyboys, hvor vi også skulle ha bodd, hadde vi ikke vært for sent ute med å bestille. Litt synd at vi ikke fikk bodd på samme plass, men uansett gøy å være i samme by. Var veldig kjekt å høre hvordan de hadde hatt det, samt dele og sammenligne erfaringer. Allerede neste morgen dro Torill og jeg sammen med Namibia-jentene til Botswana for en to dager
s safari. Hanna, Håkon og Sanna har vært på safari før, og dro heller til Zimbabwe på hestesafari og ”lionwalk” der de gikk sammen med løver.
måltidene var vi ute og kjørte bil, og vi oppsøkte blant annet en død elefant som lå i elvekanten. Den var omgitt av gribber, krokodiller og til og med løver. Løvene lå i skyggen av trærne og ventet på skumringen, når de kunne gi seg løs på elefanten. I mellomtiden prøvde hannen å pare seg med løvinnen, med oss som tilskuere. Vi var også Turledere utrolig heldige, da vi fikk se en leopard påSafarien var topp. Vi begynte i båt opp langs elva, hvor vi så krokodiller, flodhester og mange andre dyr. Etter noen timer ble vi plukket opp av en bil, og ”gameride” sto på programmet. Vi kom utrolig nært innpå mange ville dyr. Natta skulle vi tilbringe i telt inne i nasjonalparken, i en totalt ubeskyttet leir. Hvilke som helst dyr kunne når som helst tråkke inn, og gjøre hva de fant naturlig med de hindringer de møtte. Gjorde ikke spenningen stort mindre det, i hvert fall ikke da mørket begynte å krype innpå. Vi ble også servert fantastisk god mat, snacks, vin og annen drikke. Nede ved elvevannet hadde de tent et leirbål da natta nærmet seg. Mellomn vår sa at de ikke hadde sett det siden oktober, o svært nært hold.g at det var veldig sjeldent å komme så nært innpå. I mange minutter observerte vi den fra 5-10 meters avstand. Utrolig kult.
Da vi ankom leiren for å spise middag og legge oss, passerte vi elefanter bare 50 meter unna leiren. Turlederen hadde mange historier om turer hvor noe hadde gått galt, eller om bøflene han påsto befant seg bare noen meter fra leiren. Han sa at måtte du på do i løpet av natta, var det på egen risiko – det var helt greit, ikke farlig så lenge man holdt seg inntil teltet, men absolutt på egen risiko. Vi viste ikke helt hvor vi hadde ham, når han spøkte, og når han var alvorlig. Ganske frustrerende i grunn. Både Torill og jeg måtte på do i løpet av natta, og i måneskinnet verken så eller hørte vi noe. Men bare minutter etter at vi hadde lagt oss igjen, hørte vi at det definitivt var noen dyr inne i leiren. Neste dag fikk vi vite at vi hadde hatt besøk av både elefanter og bøfler. Bøflene er, som turlederen gjentok x antall ganger, det nest farligste dyret i Afrika, rangert med flodhesten som nummer 1. Overnattingen var definitivt prikken over i-en, og gjorde turen såpass bra som den var. Det var også på ettermiddagen og kvelden at vi så flest dyr, så uten overnatting ville vi kanskje gått glipp av de opplevelsene det gav. Dyrene vi så var: krokodille, flodhest, (1000) elefanter (+ en som var død, og i båt var vi også 5 meter unna elefanter som badet – det var kult!), løve, leopard, bavian, bøffel, sjiraff, jakal, gribb, iguana, apekatt, impala, kudu, vannbukk, øgle, fiskeørn og ganske mange andre fugler. Da vi kom tilbake til Livingstone neste dag var vi alle utmattet og slitne, men fulle av inntrykk og kanskje en anelse tøffere enn da vi dro.
I Livingstone ventet skifting av hotell neste dag, da vi skulle flytte til Zig Zag på den andre kanten av byen. Etter å ha badet, solt oss og spist fantastisk sjokolademousse der vi bodde til da, ventet en nydelig overraskelse på Zig Zag. Vi hadde bestilt tremannsrom til Sanna, Torill og meg, men disse var bortlånt, så vi skulle få et dobbeltrom og et singelrom til samme pris. Den som vant loddtrekningen var meg, så jeg fikk et veldig fint rom helt for meg selv. Stilen i hotellet var utrolig flott, og etter å ha delt rom i to måneder var det deilig å ha et rom helt for seg selv i flere dager. Der likte jeg meg veldig godt altså.
Mandag var det tid for å se Victoria-fallene. Det ble mildt sagt en våt opplevelse. Jeg hadde aldri trodd at man kunne bli så våt av å observere en foss. Jeg burde vel kanskje skjønt det da vi kom dit og noen sprang rundt i bikini og badedrakt, og man kunne leie regnponcho og slipperser. Selv med poncho ble vi alle gjennomvåte. Jeg kunne nesten påstå at like mye vann som falt ned i fossen, sprutet opp igjen. Vi gikk over ei bru – noe som for så vidt var drithøyt over ei kløft, og derfor også dritskummelt – og det var som å gå i en regnstorm, bare at regnet kom fra alle kanter. Men opplevelsen var fantastisk, fossen var svær. Vi var der også i den tiden da vannføringen er størst.
Tirsdag var den dagen da Håkon dro hjem, og den natta da Torill så ei mus inne på hotellrommet. Derfor var jeg ganske glad for at jeg skulle bo sammen med Hanna siste natta. Ut på ettermiddagen besøkte vi Linda West Basic School, hvor Sanna hadde praksis i høst. Vi fikk omvisning på området, og møtte mange av lærerne. Til slutt tilbrakte vi en time sammen med klassen Sanna hadde vært i en måned. Det var veldig kjekt å møte elevene, og se alt de husket fra da Sanna var der. De sang blant annet ”Per Spelmann” for oss, så det runget i veggene. Vi fikk også innsikt i forskjellene fra skolene i Malawi. Blant annet kunne det virke som om elevene har kommet lenger på samme trinn i Malawi, da mange ennå slet med lesingen i en alder av 10-11 år. Sanna mente også at det nok var slik. En av grunnene kan være at Zambia sliter stadig mer økonomisk, og prøver å ordne opp i det ved å kutte fra skolebudsjettene.
Siste kvelden brukte vi på Sunset Cruise. Båten var noe skuffende, da vi trodde den ville hete ”Queen of Africa”, men lignet mer en plankeflåte. Solnedgangen var det likevel klasse over. Neste dag bar det hjem til Zomba og Malawi, etter ei fantastisk uke med litt luksus og ferie.
Jeg har fått en følelse av at dere hjemme i Lierne har hatt ei knallbra påske, med sol, ski, grilling og fest. Jeg får vel bare unne dere såpass, og fortelle at det var jeg som sendte sola. ;) Selv om snøen mangler, er det fullt mulig å feire påske i Afrika. Jeg har hatt det fantastisk på tur, og får vel bare ta det fra begynnelsen.
Vi ankom flyplassen i Blantyre onsdagsformiddag, uten egentlig å vite i hvilket land vi skulle tilbringe natta. Vi krysset alle fingrene for Sør-Afrika, og det så ut til å hjelpe: Air Malawi ville sponse oss med en natt i Johannesburg, og skulle ordne med bestilling av rom. Vi sa vi ville ha et dobbeltrom til Hanna og Håkon, og et rom for tre til oss andre. Da vi ankommer hotellet i Johannesburg viser det seg at vi slett ikke har fått det vi ba om, men fire rom totalt. Hvert av dem hadde to dobbelsenger, walk in-closet, og et stort bad med badekar. Sanna, Torill og jeg fikk altså hvert vårt rom, i størrelse ”alt for stort for oss”. Men etter å ha delt soverom i nesten to måneder, var denne ene natta rett og slett herlig. Ellers må jeg nevne at påspandert middag og frokost smakte fantastisk, og at vi ble hentet og kjørt til og fra på hotellområdet, i små golfbiler. Luksuslivet gav nok litt medsmak.
Neste dag reiser vi som planlagt til Livingstone, Zambia. Vi treffer tilfeldig på to av Namibia-jentene, Sara og Kristin, da vi tar en runde i byen. De bor på backpacker-hotellet, Jollyboys, hvor vi også skulle ha bodd, hadde vi ikke vært for sent ute med å bestille. Litt synd at vi ikke fikk bodd på samme plass, men uansett gøy å være i samme by. Var veldig kjekt å høre hvordan de hadde hatt det, samt dele og sammenligne erfaringer. Allerede neste morgen dro Torill og jeg sammen med Namibia-jentene til Botswana for en to dager
s safari. Hanna, Håkon og Sanna har vært på safari før, og dro heller til Zimbabwe på hestesafari og ”lionwalk” der de gikk sammen med løver.måltidene var vi ute og kjørte bil, og vi oppsøkte blant annet en død elefant som lå i elvekanten. Den var omgitt av gribber, krokodiller og til og med løver. Løvene lå i skyggen av trærne og ventet på skumringen, når de kunne gi seg løs på elefanten. I mellomtiden prøvde hannen å pare seg med løvinnen, med oss som tilskuere. Vi var også Turledere utrolig heldige, da vi fikk se en leopard påSafarien var topp. Vi begynte i båt opp langs elva, hvor vi så krokodiller, flodhester og mange andre dyr. Etter noen timer ble vi plukket opp av en bil, og ”gameride” sto på programmet. Vi kom utrolig nært innpå mange ville dyr. Natta skulle vi tilbringe i telt inne i nasjonalparken, i en totalt ubeskyttet leir. Hvilke som helst dyr kunne når som helst tråkke inn, og gjøre hva de fant naturlig med de hindringer de møtte. Gjorde ikke spenningen stort mindre det, i hvert fall ikke da mørket begynte å krype innpå. Vi ble også servert fantastisk god mat, snacks, vin og annen drikke. Nede ved elvevannet hadde de tent et leirbål da natta nærmet seg. Mellomn vår sa at de ikke hadde sett det siden oktober, o svært nært hold.g at det var veldig sjeldent å komme så nært innpå. I mange minutter observerte vi den fra 5-10 meters avstand. Utrolig kult.
Da vi ankom leiren for å spise middag og legge oss, passerte vi elefanter bare 50 meter unna leiren. Turlederen hadde mange historier om turer hvor noe hadde gått galt, eller om bøflene han påsto befant seg bare noen meter fra leiren. Han sa at måtte du på do i løpet av natta, var det på egen risiko – det var helt greit, ikke farlig så lenge man holdt seg inntil teltet, men absolutt på egen risiko. Vi viste ikke helt hvor vi hadde ham, når han spøkte, og når han var alvorlig. Ganske frustrerende i grunn. Både Torill og jeg måtte på do i løpet av natta, og i måneskinnet verken så eller hørte vi noe. Men bare minutter etter at vi hadde lagt oss igjen, hørte vi at det definitivt var noen dyr inne i leiren. Neste dag fikk vi vite at vi hadde hatt besøk av både elefanter og bøfler. Bøflene er, som turlederen gjentok x antall ganger, det nest farligste dyret i Afrika, rangert med flodhesten som nummer 1. Overnattingen var definitivt prikken over i-en, og gjorde turen såpass bra som den var. Det var også på ettermiddagen og kvelden at vi så flest dyr, så uten overnatting ville vi kanskje gått glipp av de opplevelsene det gav. Dyrene vi så var: krokodille, flodhest, (1000) elefanter (+ en som var død, og i båt var vi også 5 meter unna elefanter som badet – det var kult!), løve, leopard, bavian, bøffel, sjiraff, jakal, gribb, iguana, apekatt, impala, kudu, vannbukk, øgle, fiskeørn og ganske mange andre fugler. Da vi kom tilbake til Livingstone neste dag var vi alle utmattet og slitne, men fulle av inntrykk og kanskje en anelse tøffere enn da vi dro.
I Livingstone ventet skifting av hotell neste dag, da vi skulle flytte til Zig Zag på den andre kanten av byen. Etter å ha badet, solt oss og spist fantastisk sjokolademousse der vi bodde til da, ventet en nydelig overraskelse på Zig Zag. Vi hadde bestilt tremannsrom til Sanna, Torill og meg, men disse var bortlånt, så vi skulle få et dobbeltrom og et singelrom til samme pris. Den som vant loddtrekningen var meg, så jeg fikk et veldig fint rom helt for meg selv. Stilen i hotellet var utrolig flott, og etter å ha delt rom i to måneder var det deilig å ha et rom helt for seg selv i flere dager. Der likte jeg meg veldig godt altså.
Mandag var det tid for å se Victoria-fallene. Det ble mildt sagt en våt opplevelse. Jeg hadde aldri trodd at man kunne bli så våt av å observere en foss. Jeg burde vel kanskje skjønt det da vi kom dit og noen sprang rundt i bikini og badedrakt, og man kunne leie regnponcho og slipperser. Selv med poncho ble vi alle gjennomvåte. Jeg kunne nesten påstå at like mye vann som falt ned i fossen, sprutet opp igjen. Vi gikk over ei bru – noe som for så vidt var drithøyt over ei kløft, og derfor også dritskummelt – og det var som å gå i en regnstorm, bare at regnet kom fra alle kanter. Men opplevelsen var fantastisk, fossen var svær. Vi var der også i den tiden da vannføringen er størst.
Tirsdag var den dagen da Håkon dro hjem, og den natta da Torill så ei mus inne på hotellrommet. Derfor var jeg ganske glad for at jeg skulle bo sammen med Hanna siste natta. Ut på ettermiddagen besøkte vi Linda West Basic School, hvor Sanna hadde praksis i høst. Vi fikk omvisning på området, og møtte mange av lærerne. Til slutt tilbrakte vi en time sammen med klassen Sanna hadde vært i en måned. Det var veldig kjekt å møte elevene, og se alt de husket fra da Sanna var der. De sang blant annet ”Per Spelmann” for oss, så det runget i veggene. Vi fikk også innsikt i forskjellene fra skolene i Malawi. Blant annet kunne det virke som om elevene har kommet lenger på samme trinn i Malawi, da mange ennå slet med lesingen i en alder av 10-11 år. Sanna mente også at det nok var slik. En av grunnene kan være at Zambia sliter stadig mer økonomisk, og prøver å ordne opp i det ved å kutte fra skolebudsjettene.
Siste kvelden brukte vi på Sunset Cruise. Båten var noe skuffende, da vi trodde den ville hete ”Queen of Africa”, men lignet mer en plankeflåte. Solnedgangen var det likevel klasse over. Neste dag bar det hjem til Zomba og Malawi, etter ei fantastisk uke med litt luksus og ferie.
mandag 17. mars 2008
Potpurri
Lørdag, 15. mars 2008.
Klokka er halv sju om morgenen. Det er lørdag uten vekkerklokke, men jeg er våken. Har virkelig blitt et a-menneske her i Malawi.
I går kveld var vi hjemme hos koordinatoren vår, Samson, og hans familie, og spiste tradisjonell, malawisk mat med ”Nsima” som tilbehør. ”Nsima” er en slags hvit mos laget av mais, men er mye fastere enn potetmos. Den smaker i grunn ingenting, og skal derfor spises sammen med kjøtt, grønnsaker og en smakfull saus. Som vi i Norge spiser poteter til all mat, er ”Nsima” det faste tilbehøret i Malawi. Når vi har vært rundt omkring på forskjellige skoler, og presentert Norge for elever, har den største overraskelsen vært at vi ikke spiser ”Nsima” og at vi ikke dyrker mais. De forstår knapt at det er mulig å leve uten dette. Mais er et viktig levegrunnlag i Malawi, og det oppdager man raskt etter å ha kjørt rundt i landet: mais dyrkes over alt, knapt en liten jordflekk står ubrukt. All jord utnyttes for det den er verdt. Til gjengjeld betyr dette at malawierne er svært avhengige av gjødslingsmiddel.
Skole i Malawi
På dagen i går besøkte vi ”Malemia Primary School”, som ligger ute i ”rural area” – på landsbygda. Da vi kom kjørende ble vi møtt av en hel gjeng små barn, som løp etter bilen og ropte ”asungo, asungo”, som betyr ”hvit person”. Tror det må ha vært godt over hundre stykker. Så fort vi tok fram et kamera, var vi omsvermet av alle barna. Det var på ingen måte mulig å ta bilder av skoleområdet, samme hva man hadde lyst til å ta bilde av, endte det med portretter av smilende afrikanske barn, presset godt sammen i en klynge. Vi var der for å kunne sammenligne skoler i urbane og rurale strøk, og vi skulle observere undervisningen i 7. og 8. klasse. Denne skolen lå ikke så langt fra Zomba, og like ved hovedveien til Lilongwe. Hvert år hadde den besøk av amerikanske lærerstudenter. Inntrykket mitt er derfor at skolen ikke skilte seg så mye fra de mer urbane skolene vi har besøkt i Zomba, Lilongwe og Mzuzu. Det var rundt 50 elever i hvert klasserom, og det var pulter og stoler til alle. Jeg tror nok at dersom vi hadde dratt lenger ut på landet, kjørt langs humpete jordveier, ødelagt av regn, og som i grunn ikke kan kalles bilveier, ville vi nok ha sett større forskjeller. Sanna og Torill fikk muligheten til dette da vi var i Lilongwe. Den første onsdagen her i Malawi skulle vi ut til en slik skole, der ei av de malawiske jentene som var i Norge gjennom dette studieprogrammet i fjor, jobbet. Dette var den dagen jeg var syk, så Hanna og jeg var igjen i Lilongwe. Tror de andre to hadde en utrolig opplevelsesrik dag. De kjørte i over to timer på ødelagte jordveier, over store elver, laget av regnet, og kom til slutt frem til en skole hvor ”lærerrommet” var under et tre i skolegården. Antallet elever i hver klasse var nok opp i mot hundre stykker, noe som for øvrig ikke er spesielt uvanlig. Jeg har sett hva de filmet fra turen, og skulle virkelig ønske at også Hanna og jeg kunne ha vært en del av denne opplevelsen.
Jeg har vel ikke skrevet så mye om skolene, elevene eller lærerne i Malawi. Det faget vi har observert har vært ”Social Studies”, som tilsvarer samfunnsfag i Norge. Stort sett har kvaliteten på undervisningen vært veldig bra, og elevene er konsentrerte og følger med. Selv om antallet elever i hver klasse er minst det dobbelte av hva det er i Norge, er det mye mer ro i klasserommene her. Aktivitetsnivået er som regel høyt, og elevene er utrolig ivrige etter å få svare. Når de rekker opp hånda bruker de en slags knipseteknikk for å bli lagt merke til av læreren, men siden nesten alle gjør det samtidig, mister knipsingen mye av sin funksjon. Når noen svarer feil, blir de alltid møtt med: ”Thank you for trying”, og hvis de svarer riktig: ”Good. Give a clap for her/him”. Da klapper alle elevene ett samstemt klapp. Det er utrolig fascinerende, og for ikke å snakke om oppmuntrende, samtidig som alles oppmerksomhet rettes mot det samme. Av og til har de variasjoner av klapperytmer, og kan ha flere klapp for en elev, i en bestemt takt som alle følger. Dette gir en utrolig god stemning i klasserommet. På barneskolenivå sitter alle elevene på gulvet. I et klasserom på størrelse med norske, finner man mellom seksti og hundre elever samlet tett sammen på gulvet. Når læreren ber dem finne sine faste grupper for å jobbe med gruppearbeid, piler alle over gulvet til en fast plass hvor gruppa samles. I Norge ville denne organiseringen kanskje tatt godt i mot ti minutter, men her i Malawi har jeg sett det skje på under ett minutt. Alle husker hvilken gruppe de hører til i, og alle gjør som de får beskjed om. Konsentrasjonsnivået er bemerkelsesverdig høyt.
Påskeplaner
Det blir verken snø, ski, scooter eller pølse i brød på meg denne påska. Tror faktisk det er den første påska i hele mitt liv, at jeg ikke er hjemme i Lierne. Kan vedde ganske mye på at dere der hjemme får knallvær med sol og blå himmel hver dag, og det er kanskje vel fortjent etter snøstormene som herjet sist påske. Krysser likevel fingrene for at det beste påskeværet i manns minne kommer neste år. ;) Hva skal så jeg gjøre i påsken? Vi starter faktisk feiringen i morgen, men en tur opp på Zombaplatået. Vi har kjøpt inn KitKat-sjokolade som erstatning for Kvikk Lunsj, og grønne appelsiner. Når vi kommer hjem til leiligheten igjen blir det kanskje varm kakao. Litt norsk må man jo være når det først er påske.
Hvis alt så går som planlagt, så reiser vi til Zambia på onsdag. Planen var at vi skulle fly med Air Malawi til Lusaka, og så ta buss torsdags morgen, til Livingstone ved Victoria Falls. Vi har både kjøpt og betalt for flybillettene, og også – etter mye om og men – fått booket oss inn på hotell. Men da alt så ut til å være i orden, ringte de fra reisebyrået og fortalte at Air Malawi har kansellert flyvningen mellom Blantyre og Lusaka den onsdagen. Vi må reise fra mandag til mandag eller fredag til fredag. Håkon, mannen til Hanna, kom til oss på torsdag, og han skal reise hjem til Norge igjen fra Livingstone tirsdag 25. mars. Med tanke på det, passer det utrolig dårlig for oss å reise til Zambia på mandag, da han knapt rekker å se Malawi, samt at han må bli igjen alene i Livingstone ei natt. Reiser vi på fredag rekker vi nesten ikke å møte Sigrid, Kristin og Sara (Namibia-gjengen), som vi skal møte i Livingstone, da de reiser tilbake til Namibia søndag 23 mars. De tre, Torill og jeg har også bestilt en to dagers safari i Botswana (Livingstone ligger på grensen til Zimbabwe, Botswana og Namibia) fra fredag til lørdag, en plan som funker dårlig hvis vi ankommer Lusaka (6 timers biltur fra Livingstone) først på fredag. I går tilbrakte Torill stort sett hele dagen på telefon med reisebyrået, som igjen var inn og ut av møter og telefoner med Air Malawi. Air Malawi er visstnok på randen av konkurs, og vi har hørt ganske mange historier om kansellerte flygninger, hyppige skifter i avgangstidspunkt osv. Det burde nok derfor ikke komme som noen overraskelse at de begynner å forandre på reiseplanene våre for oss. Etter mye om og men, ser det derimot ut til å ordne seg, ved at de har gått med på at vi heller kan fly med South African Airways på onsdag, med mellomlanding i Johannesburg. Vi får ikke vite sikkert hvordan reiseruta blir før på mandag, men vi krysser alle fingrer og håper at det ordner seg.
Ps. Siste nytt er at vi kanskje skal tilbringe natta mellom onsdag og torsdag i Johannesburg, Soer Afrika, paa Air Malawis regning, for saa aa fly direkte til Livingstone paa torsdag. Vi krysser fingrene for denne loesningen, da vi alle oensker aa krysse av et nytt land i passet. Men, hvordan ruta til Zambia faktisk blir, faar vi ikke vite sikkert foer vi staar paa flyplassen i Blantyre paa onsdag. Alt ve vet er at Air Malawi har lovet at vi skal faa fly paa onsdag.
Pps. Haakon hadde med ordentlig KVIKK-LUNSJ (!) som overraskelse paa paasketuren vaar i gaar (soendag)! Vi hadde en topp (!) dag der vi besteg toppen av Zomba-plataaet (2088 moh), etter 2 timers gange i skikkelig Afrika-bush!
I går kveld var vi hjemme hos koordinatoren vår, Samson, og hans familie, og spiste tradisjonell, malawisk mat med ”Nsima” som tilbehør. ”Nsima” er en slags hvit mos laget av mais, men er mye fastere enn potetmos. Den smaker i grunn ingenting, og skal derfor spises sammen med kjøtt, grønnsaker og en smakfull saus. Som vi i Norge spiser poteter til all mat, er ”Nsima” det faste tilbehøret i Malawi. Når vi har vært rundt omkring på forskjellige skoler, og presentert Norge for elever, har den største overraskelsen vært at vi ikke spiser ”Nsima” og at vi ikke dyrker mais. De forstår knapt at det er mulig å leve uten dette. Mais er et viktig levegrunnlag i Malawi, og det oppdager man raskt etter å ha kjørt rundt i landet: mais dyrkes over alt, knapt en liten jordflekk står ubrukt. All jord utnyttes for det den er verdt. Til gjengjeld betyr dette at malawierne er svært avhengige av gjødslingsmiddel.
Skole i MalawiPå dagen i går besøkte vi ”Malemia Primary School”, som ligger ute i ”rural area” – på landsbygda. Da vi kom kjørende ble vi møtt av en hel gjeng små barn, som løp etter bilen og ropte ”asungo, asungo”, som betyr ”hvit person”. Tror det må ha vært godt over hundre stykker. Så fort vi tok fram et kamera, var vi omsvermet av alle barna. Det var på ingen måte mulig å ta bilder av skoleområdet, samme hva man hadde lyst til å ta bilde av, endte det med portretter av smilende afrikanske barn, presset godt sammen i en klynge. Vi var der for å kunne sammenligne skoler i urbane og rurale strøk, og vi skulle observere undervisningen i 7. og 8. klasse. Denne skolen lå ikke så langt fra Zomba, og like ved hovedveien til Lilongwe. Hvert år hadde den besøk av amerikanske lærerstudenter. Inntrykket mitt er derfor at skolen ikke skilte seg så mye fra de mer urbane skolene vi har besøkt i Zomba, Lilongwe og Mzuzu. Det var rundt 50 elever i hvert klasserom, og det var pulter og stoler til alle. Jeg tror nok at dersom vi hadde dratt lenger ut på landet, kjørt langs humpete jordveier, ødelagt av regn, og som i grunn ikke kan kalles bilveier, ville vi nok ha sett større forskjeller. Sanna og Torill fikk muligheten til dette da vi var i Lilongwe. Den første onsdagen her i Malawi skulle vi ut til en slik skole, der ei av de malawiske jentene som var i Norge gjennom dette studieprogrammet i fjor, jobbet. Dette var den dagen jeg var syk, så Hanna og jeg var igjen i Lilongwe. Tror de andre to hadde en utrolig opplevelsesrik dag. De kjørte i over to timer på ødelagte jordveier, over store elver, laget av regnet, og kom til slutt frem til en skole hvor ”lærerrommet” var under et tre i skolegården. Antallet elever i hver klasse var nok opp i mot hundre stykker, noe som for øvrig ikke er spesielt uvanlig. Jeg har sett hva de filmet fra turen, og skulle virkelig ønske at også Hanna og jeg kunne ha vært en del av denne opplevelsen.
Jeg har vel ikke skrevet så mye om skolene, elevene eller lærerne i Malawi. Det faget vi har observert har vært ”Social Studies”, som tilsvarer samfunnsfag i Norge. Stort sett har kvaliteten på undervisningen vært veldig bra, og elevene er konsentrerte og følger med. Selv om antallet elever i hver klasse er minst det dobbelte av hva det er i Norge, er det mye mer ro i klasserommene her. Aktivitetsnivået er som regel høyt, og elevene er utrolig ivrige etter å få svare. Når de rekker opp hånda bruker de en slags knipseteknikk for å bli lagt merke til av læreren, men siden nesten alle gjør det samtidig, mister knipsingen mye av sin funksjon. Når noen svarer feil, blir de alltid møtt med: ”Thank you for trying”, og hvis de svarer riktig: ”Good. Give a clap for her/him”. Da klapper alle elevene ett samstemt klapp. Det er utrolig fascinerende, og for ikke å snakke om oppmuntrende, samtidig som alles oppmerksomhet rettes mot det samme. Av og til har de variasjoner av klapperytmer, og kan ha flere klapp for en elev, i en bestemt takt som alle følger. Dette gir en utrolig god stemning i klasserommet. På barneskolenivå sitter alle elevene på gulvet. I et klasserom på størrelse med norske, finner man mellom seksti og hundre elever samlet tett sammen på gulvet. Når læreren ber dem finne sine faste grupper for å jobbe med gruppearbeid, piler alle over gulvet til en fast plass hvor gruppa samles. I Norge ville denne organiseringen kanskje tatt godt i mot ti minutter, men her i Malawi har jeg sett det skje på under ett minutt. Alle husker hvilken gruppe de hører til i, og alle gjør som de får beskjed om. Konsentrasjonsnivået er bemerkelsesverdig høyt.
Påskeplaner
Det blir verken snø, ski, scooter eller pølse i brød på meg denne påska. Tror faktisk det er den første påska i hele mitt liv, at jeg ikke er hjemme i Lierne. Kan vedde ganske mye på at dere der hjemme får knallvær med sol og blå himmel hver dag, og det er kanskje vel fortjent etter snøstormene som herjet sist påske. Krysser likevel fingrene for at det beste påskeværet i manns minne kommer neste år. ;) Hva skal så jeg gjøre i påsken? Vi starter faktisk feiringen i morgen, men en tur opp på Zombaplatået. Vi har kjøpt inn KitKat-sjokolade som erstatning for Kvikk Lunsj, og grønne appelsiner. Når vi kommer hjem til leiligheten igjen blir det kanskje varm kakao. Litt norsk må man jo være når det først er påske.
Hvis alt så går som planlagt, så reiser vi til Zambia på onsdag. Planen var at vi skulle fly med Air Malawi til Lusaka, og så ta buss torsdags morgen, til Livingstone ved Victoria Falls. Vi har både kjøpt og betalt for flybillettene, og også – etter mye om og men – fått booket oss inn på hotell. Men da alt så ut til å være i orden, ringte de fra reisebyrået og fortalte at Air Malawi har kansellert flyvningen mellom Blantyre og Lusaka den onsdagen. Vi må reise fra mandag til mandag eller fredag til fredag. Håkon, mannen til Hanna, kom til oss på torsdag, og han skal reise hjem til Norge igjen fra Livingstone tirsdag 25. mars. Med tanke på det, passer det utrolig dårlig for oss å reise til Zambia på mandag, da han knapt rekker å se Malawi, samt at han må bli igjen alene i Livingstone ei natt. Reiser vi på fredag rekker vi nesten ikke å møte Sigrid, Kristin og Sara (Namibia-gjengen), som vi skal møte i Livingstone, da de reiser tilbake til Namibia søndag 23 mars. De tre, Torill og jeg har også bestilt en to dagers safari i Botswana (Livingstone ligger på grensen til Zimbabwe, Botswana og Namibia) fra fredag til lørdag, en plan som funker dårlig hvis vi ankommer Lusaka (6 timers biltur fra Livingstone) først på fredag. I går tilbrakte Torill stort sett hele dagen på telefon med reisebyrået, som igjen var inn og ut av møter og telefoner med Air Malawi. Air Malawi er visstnok på randen av konkurs, og vi har hørt ganske mange historier om kansellerte flygninger, hyppige skifter i avgangstidspunkt osv. Det burde nok derfor ikke komme som noen overraskelse at de begynner å forandre på reiseplanene våre for oss. Etter mye om og men, ser det derimot ut til å ordne seg, ved at de har gått med på at vi heller kan fly med South African Airways på onsdag, med mellomlanding i Johannesburg. Vi får ikke vite sikkert hvordan reiseruta blir før på mandag, men vi krysser alle fingrer og håper at det ordner seg.
Ps. Siste nytt er at vi kanskje skal tilbringe natta mellom onsdag og torsdag i Johannesburg, Soer Afrika, paa Air Malawis regning, for saa aa fly direkte til Livingstone paa torsdag. Vi krysser fingrene for denne loesningen, da vi alle oensker aa krysse av et nytt land i passet. Men, hvordan ruta til Zambia faktisk blir, faar vi ikke vite sikkert foer vi staar paa flyplassen i Blantyre paa onsdag. Alt ve vet er at Air Malawi har lovet at vi skal faa fly paa onsdag.
Pps. Haakon hadde med ordentlig KVIKK-LUNSJ (!) som overraskelse paa paasketuren vaar i gaar (soendag)! Vi hadde en topp (!) dag der vi besteg toppen av Zomba-plataaet (2088 moh), etter 2 timers gange i skikkelig Afrika-bush!
Studenter i utlandet?
Onsdag, 12. mars 2008
Om noen dager er vi halvveis i oppholdet i Malawi, men ennå har jeg ikke fått følelsen av at jeg er her for å studere ved et college i utlandet. Chancellor College (Chanco) er rammet av streik. Professorene krever lønnsøkning, og nekter å forelese så lenge streiken pågår. Studentene venter på eksamenskarakterene fra før jul, som professorene nekter å gi fra seg så lenge forhandlingene står stille. Studentene lever altså i et uvisse om de har stått på eksamen og nådd kravet for å kunne fortsette, eller om de står uten studieplass når forelesningene en dag starter igjen.
Chanco har de siste årene opplevd å miste store deler av et godt utdannet personale. I de andre landene i det sørlige Afrika, mottar de universitetsansatte professorene hele 500 prosent mer i lønn enn de med lik utdannelse ved Chancellor College. Malawi rammes derfor av en ”brain drain”, der de godt utdannede flytter til andre land på grunn av bedre økonomiske forutsetninger. Samson fortalte at ved et college i Botswana jobbet godt over tjue malawiere som tidligere hadde vært ansatt ved Chanco. Samson og hans kolleger har lagt inn krav om en lønnsforhøyelse på 200 prosent. Et slikt krav høres utrolig ut for oss som kommer fra Norge, hvor en ukeslang streik er lenge nok, og lønnskravene ligger på noen få kroner i timen. Allikevel er det kanskje et fair krav når man sammenligner med nabolandene, og det faktum at Malawi tappes for de kloke hoder som skal utdanne den nye generasjonen av intellekt. For å kunne møte alle utfordringer med befolkningsvekst, mat- og vannmangel, trenger Malawi sårt folk med utdanning. Professorene ved Chanco spiller derfor med store kort i ermet. Men så lenge administrasjon og rektor ikke lar seg påvirke, og regjeringen ikke ønsker å involveres, står forhandlingene på stedet hvil.
Studentene er den uskyldige parten, som står uten store rettigheter eller muligheter for å påvirke sin egen tilværelse. Akkurat nå lever de i et uvisse om når skolen vil starte, om de har stått på eksamen, og om hva de kan gjøre i mellomtiden. Kun førsteårsstudenter har startet opp til normal tid, da de er tatt opp på annet grunnlag. Men selvstudium er det eneste de har å ta seg til. Som norske studenter er vi heldige. Vi vet hva vi har i pensum, professorene stiller villig opp når vi ønsker å intervjue dem i forbindelse med prosjektene våre, og vi kan reise hjem og ta eksamen når sommeren kommer. Allikevel er det ganske surt, at vi er her i Malawi som studenter, men ikke får gå på forelesninger, kjenne på studentlivet ved Chanco, og ikke minst at vi går glipp av muligheten for å bli kjent med studentene. Vi hadde store planer om å delta på studentaktiviteter, og utnytte de mulighetene som området rundt Chanco har å by på. I går fikk vi melding fra Sigrid, Kristin og Sara, som deltar i samme studie som oss i Namibia. De spurte om vi hadde fått mange nye venner. Selv hadde de kommet godt i gang, og var med på både volleyball- og fotballag. Vi kunne svare at våre nærmeste venner her i Malawi, foreløpig er teologistudentene som studerer på området der vi bor, og datteren til presten som bor over gårdsplassen. De er alle veldig trivelige, men jeg tror vi alle hadde satt pris på snart å bli kjent med studenter med samme studieinteresser som oss selv, samt bli en del av et studentmiljø.
Professorene ved Chanco har mange gode poeng i sine krav om lønnsforhøyelse. Samtidig er de blant de rikeste menneskene i Malawi. Sammenlignet med den normale lønningen i landet samt prisene på varer og tjenester, tjener de godt. Nybegynnerlønnen til en professor er over ti ganger så høy som lønningen til en barneskolelærer (ifølge Samson). Hva vil skje dersom de får gjennom kravet sitt, og får 200 prosent mer i lønn? Vil da ulikhetene mellom fattige og rike bli større? Eller vil det kanskje være en fordel, ved at utdannet arbeidskraft får bedre vilkår, og dermed er med på å bygge opp en bedre økonomi innad i landet? Tiden får vel vise, både hva utfallet av forhandlingene blir, konsekvensene av disse, og om vi fire norske kan komme hjem til Norge og virkelig påstå at vi har vært studenter ved Chancellor College i Malawi.
Om noen dager er vi halvveis i oppholdet i Malawi, men ennå har jeg ikke fått følelsen av at jeg er her for å studere ved et college i utlandet. Chancellor College (Chanco) er rammet av streik. Professorene krever lønnsøkning, og nekter å forelese så lenge streiken pågår. Studentene venter på eksamenskarakterene fra før jul, som professorene nekter å gi fra seg så lenge forhandlingene står stille. Studentene lever altså i et uvisse om de har stått på eksamen og nådd kravet for å kunne fortsette, eller om de står uten studieplass når forelesningene en dag starter igjen.
Chancellor College (Chanco)
Da vi kom til Lilongwe i februar fikk vi vite at Chanco ville åpne 1. mars, og at vi da ville bli en del av studentlivet og hva det hadde å by på. Etter at vi ankom Zomba, begynte antydingene om at streiken og forhandlingene sto i lås, og at skolestarten nok ville bli utsatt. Først nå har vi begynt å forstå det store omfanget av streiken, hva den handler om, og de store frustrasjonene for de som er rammet.Chanco har de siste årene opplevd å miste store deler av et godt utdannet personale. I de andre landene i det sørlige Afrika, mottar de universitetsansatte professorene hele 500 prosent mer i lønn enn de med lik utdannelse ved Chancellor College. Malawi rammes derfor av en ”brain drain”, der de godt utdannede flytter til andre land på grunn av bedre økonomiske forutsetninger. Samson fortalte at ved et college i Botswana jobbet godt over tjue malawiere som tidligere hadde vært ansatt ved Chanco. Samson og hans kolleger har lagt inn krav om en lønnsforhøyelse på 200 prosent. Et slikt krav høres utrolig ut for oss som kommer fra Norge, hvor en ukeslang streik er lenge nok, og lønnskravene ligger på noen få kroner i timen. Allikevel er det kanskje et fair krav når man sammenligner med nabolandene, og det faktum at Malawi tappes for de kloke hoder som skal utdanne den nye generasjonen av intellekt. For å kunne møte alle utfordringer med befolkningsvekst, mat- og vannmangel, trenger Malawi sårt folk med utdanning. Professorene ved Chanco spiller derfor med store kort i ermet. Men så lenge administrasjon og rektor ikke lar seg påvirke, og regjeringen ikke ønsker å involveres, står forhandlingene på stedet hvil.
Studentene er den uskyldige parten, som står uten store rettigheter eller muligheter for å påvirke sin egen tilværelse. Akkurat nå lever de i et uvisse om når skolen vil starte, om de har stått på eksamen, og om hva de kan gjøre i mellomtiden. Kun førsteårsstudenter har startet opp til normal tid, da de er tatt opp på annet grunnlag. Men selvstudium er det eneste de har å ta seg til. Som norske studenter er vi heldige. Vi vet hva vi har i pensum, professorene stiller villig opp når vi ønsker å intervjue dem i forbindelse med prosjektene våre, og vi kan reise hjem og ta eksamen når sommeren kommer. Allikevel er det ganske surt, at vi er her i Malawi som studenter, men ikke får gå på forelesninger, kjenne på studentlivet ved Chanco, og ikke minst at vi går glipp av muligheten for å bli kjent med studentene. Vi hadde store planer om å delta på studentaktiviteter, og utnytte de mulighetene som området rundt Chanco har å by på. I går fikk vi melding fra Sigrid, Kristin og Sara, som deltar i samme studie som oss i Namibia. De spurte om vi hadde fått mange nye venner. Selv hadde de kommet godt i gang, og var med på både volleyball- og fotballag. Vi kunne svare at våre nærmeste venner her i Malawi, foreløpig er teologistudentene som studerer på området der vi bor, og datteren til presten som bor over gårdsplassen. De er alle veldig trivelige, men jeg tror vi alle hadde satt pris på snart å bli kjent med studenter med samme studieinteresser som oss selv, samt bli en del av et studentmiljø.
Professorene ved Chanco har mange gode poeng i sine krav om lønnsforhøyelse. Samtidig er de blant de rikeste menneskene i Malawi. Sammenlignet med den normale lønningen i landet samt prisene på varer og tjenester, tjener de godt. Nybegynnerlønnen til en professor er over ti ganger så høy som lønningen til en barneskolelærer (ifølge Samson). Hva vil skje dersom de får gjennom kravet sitt, og får 200 prosent mer i lønn? Vil da ulikhetene mellom fattige og rike bli større? Eller vil det kanskje være en fordel, ved at utdannet arbeidskraft får bedre vilkår, og dermed er med på å bygge opp en bedre økonomi innad i landet? Tiden får vel vise, både hva utfallet av forhandlingene blir, konsekvensene av disse, og om vi fire norske kan komme hjem til Norge og virkelig påstå at vi har vært studenter ved Chancellor College i Malawi.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
