Å leve i en afrikansk landsby

Fredag, 4. april 2008
Gruppa har lenge følt at vi kun har fått oppleve hvordan det er å bo i en afrikansk by. Vi følte vi hadde sett og opplevd mye afrikansk rikdom, sett store hus, og spist hjemmelaget mat tilberedt i et kjøkken med innlagt vann og strøm. I Malawi lever 90 prosent av befolkningen på landsbygda, og mange av de som i dag lever i byene vokste opp i en landsby. Malawiere på landbygda må vel kunne kalles de virkelige malawiere. Det vil vel ikke bli riktig å være hele tre måneder i et land og kun møte 10 prosent av befolkningen. Da vi ytret dette for Samson ble han svært ivrig, og ordnet det slik at vi kunne tilbringe en dag sammen med en familie i en malawisk landsby. Vi skulle delta i alt arbeid, og få innsikt i hva det virkelig betyr å leve i Malawi.

Det var i går, torsdag vi dro ut dit. Samson hadde vært i landsbyen noen dager tidligere for å forhøre seg om de var villige til å ta i mot oss, samt sette premissene for besøket. Han fortalte oss at han hadde blitt svært godt mottatt, og at de var villige til å ta i mot oss på dagen om vi ville. Dette var en landsby som lå en god kjøretur unna Zomba, og vel en halvtimes kjøring fra hovedveien og på grusvei. Samson hadde ønsket å finne en landsby som ikke var vandt til å ha besøk, og som derfor var minst mulig påvirket av livet utenfor fra før.

Landsbyen vi skulle til besto av et samfunn med rundt 500 voksne mennesker og desto flere barn. De fleste var muslimske, noe som kom overraskende på oss, men som vi ikke merket stort av. Jeg tror det som gjorde det mest annerledes var at vi ikke måtte be bordbønn før måltidet, og det har vi norske ofte en tendens til å glemme i iveren etter å vise eller late som vi liker maten. Det var altså kanskje like greit at familien vi besøkte ikke praktiserte dette.

Vi begynte dagen med å hilse på høvdingen i landsbyen og hans kone. Her delte vi ut noen gaver, samt takket for at vi hadde fått lov til å komme. Høvdingen var en gammel mann med slitte klær, og bodde i et koselig lite murhus. Da vi spurte om å få ta bilder av ham og kona, spratt han opp og sa at da måtte de skifte klær først. Etter en liten stund kom de begge to ut igjen, i finstasen. Han i en blå, slitt bleser med hull, og hun i en penere, afrikansk drakt. De satte seg oppstilt på to stoler foran huset. Settingen og uttrykket de hadde i ansiktet minnet om bilder av gårdsfolk i Norge i gamle dager.

Vi delte gruppa i to, slik at Hanna og jeg var med en familie, mens Sanna og Torill med en annen. Hanna og jeg havnet hos en familie med hele ni barn – syv jenter og to gutter. Men de fleste var voksne og hadde flyttet i eget hus med mann og barn. To jenter bodde ennå hjemme: Shamiso på 13 år og attpåklatten Shaireene på 3 år. Det var de to og kusina Veronica på 22 år, som vi tilbrakte dagen sammen med, da de resterende kvinnene i familien var ute i åkeren og høstet mais. Alle de voksne barna i familien bodde i landsbyen, og vi fikk stadig hilse på flere av søstrene til både Shamiso og Veronica. Den store familien var en del av en enda større familie, og alle var velkomne til å stikke innom, noe de også gjorde titt og ofte. Det var tydelig at her kjente alle hverandre.

Da vi først kom til huset ble vi servert en blanding av ris og bønner, som vi spiste ute på trammen foran huset. Etterpå begynte vi arbeidsdagen med å dele jordnøtter og plukke ut nøttene på innsiden. Vi skulle lage peanøtter. Vi fikk etter hvert inn teknikken, og delte dem like fint, om ikke like fort, som Shamiso og Veronica. Da alle var ferdig rensket, gikk vi inn i ”kjøkkenet”, som var et lite hus ved siden av hovedhuset, som besto kun av noen få kasseroller og et bål som brant i hjørnet. Nå skulle vi riste nøttene over bålet og så blande dem i salt vann. De ble utrolig gode, faktisk bedre enn salte peanøtter i pose, synes i alle fall jeg. Likte den lille bismaken av brente nøtter – det smakte hjemmelaget.

Vannhenting var det neste som sto på programmet. Alle hadde hver sin bøtte, og de gav de to minste til Hanna og meg. Vi gikk rundt 500 meter for å komme til ei vannpumpe midt i landsbyen. Lille Shaireene hadde tydeligvis vært med på dette før, og var svært ivrig i å vise oss hvordan man pumpet opp vann. Mens vi var der kom flere til, og det var tydelig at vannhullet var et sosialt sted, hvor kvinnene møttes hver dag. Fordi å hente vann er en kvinnes jobb. Det må gjøres hver dag, og er en av deres viktigste oppgaver. Det er også tungt arbeid, og etter å ha vært med på det har jeg full forståelse for hvorfor kvinner i Afrika begynte å bære lasten på hodet. Også vannbøttene skulle på hodet. Hanna fikk den minste, og jeg den nest minste. Den største bøtta rommet vel kanskje 20 liter, og Veronica fikk den på hodet uten problem. Min bøtte var alt for tung for mitt hode, men det å dra den med seg etter hendene var heller ikke det letteste. Jeg fikk bytte med Hanna etter hvert, og bar faktisk vann på hodet – det var tungt og vondt, men det gikk.

Hanen vi skulle spise til middag ankom levende, men det varte ikke lenge. Så fort hodet var kappet, helte vi kokende vann i en balje og begynte å plukke av fjærene. De var myke, og det var mer behagelig å være en del av det enn det har vært å stå og se på tidligere. Etter at hanen var ribbet, skulle restene svis av over ilden i kjøkkenet. Den ble så rensket for innvoller og delt i mindre biter. Det meste havnet i gryta: kropp, hode, føtter, lever og hjerte. Over kjøkkenbålet ble den stekt i olje, og tilsatt løk, tomat og så mye krydder av Hanna, at ingen av afrikanerne senere likte maten. Vi kokte ris og maten var klar. Hanna og jeg fikk forsyne oss først, og kunne derfor sikre oss de bitene som så mest delikate ut. Hanekjøttet var veldig hardt og seigt. Samson fortalte oss senere at det er fordi ”kylling” (her spiser man ikke hane eller høne, men ”kylling”) på landsbygda ikke får noen kunstige kosttilskudd eller lignende. Det smakte likevel godt, selv om det var mest bein og ikke så mye kjøtt å finne.

Oppvasken var en interessant opplevelse, for som Hanna sa: ”Ej e glad vi ikkje visste ditte før vi spiste!” Bak huset hadde de gravd et lite jordhull, hvor grunnvann kom opp. Dette var ikke spesielt rent, men vannet havnet i tre baljer. Vi fikk en slitt klut og et såpestykke, og oppvasken besto av å gnu inn bestikk og tallerkener i såpe, så skylle i de to siste baljene. Det var helt greit, men jeg tror ikke det er en metode jeg ville ha benyttet selv her i leiligheten eller hjemme i Norge. Det positive er at den var veldig effektiv, da vi ikke brukte stort mer enn fem minutter.

Senere på dagen fikk vi prøve å skille riskorn fra ”bladene” rundt. Dette gjorde de ved å stampe en stokk ned i en hul trestubbe, hvor risen lå i bunnen. Etterpå brukte de vinden til å skille de lette bladene fra den tunge risen, ved å kaste det opp i lufta, slik at bladene fløy med vinden, mens risen falt ned i kurven igjen. Så gjensto en ny omgang med stamping, så kasting osv. Vi fikk også være med på å lage ”Nsima”, som besto i å koke opp vann, røre i maismel, koke opp, og røre i mer mel, osv. Da vi skulle spise dette, sammen med restene av hanen, hadde de fleste kvinnene returnert fra maisåkeren, og det var tydelig at den store attraksjonen var i Shamisos hus. Vi var fire som spiste ute på trammen, mens 23 kvinner og barn satt og så på og fniste. Det var spesielt, og presset for å spise opp desto større. Selvfølgelig havnet stadig mer Nsima på fatene våre etter hvert som vi spiste. Shamiso var til og med så ”hjelpsom” at hun tok min Nsima, og formet den til mindre klumper i hendene sine. Jeg hadde altså ikke så stor grunn til å bruke ”Anti-bac” på egne hender. Til slutt var vi begge så mette, at vi ikke klarte mer. Det vi ikke spiste opp, fikk barna spise opp.

Inntrykkene fra dagen i går er mange, og erfaringen har vært utrolig flott. Jeg skulle nesten ønske at vi kunne ha dratt tilbake nå i ettertid, og kanskje tilbrakt flere netter og dager der. Da ville kanskje nyheten rundt oss også lagt seg, og vi ville sett mer bak ”fasaden” og sluppet publikum til en hver tid. Det var også godt å ha Shaireene der, da hun løste opp stemningen og ble et naturlig midtpunkt. Hun var ei skjønn lita jente, som viste hva hun ville og hva hun kunne. Utrolig veslevoksen og bestemt, og virket også å være midtpunktet i familien.

Livet på landsbygda virker for meg som å dreie seg om mat og det sosiale. Alt man gjør handler om å skaffe eller lage noe som skal spises. Når man er ferdig med et måltid, begynner man forberedelsene for det neste. Kanskje spiser de ikke så mange måltid om dagen som vi gjorde da vi var der, og at det formet dette inntrykket, men de må allikevel jobbe for maten som skal spises neste dag, neste uke og neste år. Inn i mellom alle disse oppgavene, kommer det sosiale. Mens de henter vann, går på markedet, tilbereder måltidene utenfor huset, jobber i åkeren, er de også sosiale. Noen er hele tiden i nærheten. Få er alene om sine oppgaver. Torill sa en gang at mens vi i Norge har alle disse løsningene som skal gjøre livet lettere slik at vi har tid til overs til å være sosial, for eksempel vaskemaskin, er de i Afrika sosiale mens de vasker klærne for hand. Jeg tror det er mye realitet i det.

Den siste timen i landsbygda ble fylt med sang, dansing, latter og ballspill. Samlingen med kvinner og barn sang afrikanske sanger for oss, samt utfordret Hanna til en skikkelig ”rist på rumpa-dans”. Vi sang ”Per Spelmann” og for dem, og lærte dem ”Per Sjuspring”, noe de syntes var utrolig gøy. Vi avsluttet det hele med ”netball”, hvor vi var seks på hvert lag, og det var om å gjøre og holde ballen innenfor laget. De afrikanske kvinnene gav alt, og det var utrolig morsomt. Mora til Shamiso, mor til 9 barn, var overalt, og virkelig i slaget. Ei anna ei hoppet rundt og tok baller, med en baby knyttet fast på ryggen. Noen hadde sko, andre var barføtt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld for å ha tråkket på noens tær. Da vi måtte avslutte spillet, for å møte Samson ved høvdingens hus, var det akkurat da isen virkelig hadde blitt brutt. Var litt surt at det skulle stoppe der. Vi gikk i et stort tog tilbake, kvinnene og alle barna fulgte oss. Det var en utrolig fin dag, definitivt en av de beste her i Malawi. De åpnet hjemmene sine for oss uten å nøle, og lot oss ta del i alt de gjorde gjennom en hel dag. De tok på seg sine fineste klær, og virkelig vartet opp for at vi skulle ha det best mulig. Hvor mange ville gjort det samme i Norge?

Ps. Har faatt god hjelp av Stig til aa fikse paa looken til bloggen. Her er nettet saa tregt at det var umulig aa faa gjort noe. Men naa har det blitt svaert mye bedre. :) Faar ikke lagt ut bilder heller, og synes det er litt kjedelig, men blir nok saa fort vi kommer hjem. Tenk, naa er det mindre enn enn maaned igjen. Helt til slutt vil jeg bare si at naa kan alle skrive kommentarer, og jeg oppfordrer dere derfor til aa gjoere det.